Novelle:

Reidar gikk krumbøyd til jobb, slik han hadde gjort i tjue år. Ute var gatene så godt som tomme. De eneste som passerte ham var en og annen tidlig pendler i bil, omtrent like lutrygget som han selv. Kanskje følte de det på samme måten. Forhåpentlig gjorde de det. Det var i hvert fall det samme mantraet som pisket Reidar opp av senga hver morgen. Setningen som mer enn noe annet hadde satt seg i ryggmargen. Som isjas, uten andre symptomer enn tyngende samvittighet.

Les resten av dette innlegget »