Jeg så i dagens avis at min gamle fransklærerinne på videregående er død. Som lærer gjorde hun helt klart inntrykk som type, og siden hun egentlig skulle gå av med pensjon samtidig som vi var russ, skrev vi et slags festskrift for henne i russeavisa. Så viste det seg plutselig at hun ikke skulle pensjoneres likevel, festskriftet ble lagt i skuffen, og jeg vet faktisk ikke hvor mange år ekstra hun jobbet før hun til slutt gav seg.
Flere ganger siden har jeg vurdert å sende henne teksten i «løs vekt», rett og slett som en hyggelig gest, for nå som jeg også har jobbet som lærer selv, vet jeg hvor trivelige slike tilbakemeldinger kan være. Nå er det altså for sent, så derfor lar jeg festskriftet bli stående som et aldri så lite minneord over en av skoleverkets trofaste sjeler:
