Novelle:

Reidar gikk krumbøyd til jobb, slik han hadde gjort i tjue år. Ute var gatene så godt som tomme. De eneste som passerte ham var en og annen tidlig pendler i bil, omtrent like lutrygget som han selv. Kanskje følte de det på samme måten. Forhåpentlig gjorde de det. Det var i hvert fall det samme mantraet som pisket Reidar opp av senga hver morgen. Setningen som mer enn noe annet hadde satt seg i ryggmargen. Som isjas, uten andre symptomer enn tyngende samvittighet.

I arbeidslivet er hver dag en eksamen

Smijernsporten knirket da Reidar entret grunnen. Til tross for at det ikke var noen å opptre som forbilde for, snudde han seg og lukket den forsiktig igjen. Det tok ikke lang tid. Et ekstra sekund eller to. Hvorfor tok alle snarveien?

På lærerrommet stod kaffekolben klar til bruk. Reidar vasket den én gang til. Den sure smaken forsvant ikke med det første. Han hentet bunkene som lå på plassen hans, tente to lys i staken på bordet, og leste på forsiden.

Til eksamenskoordinator

I praksis var det Reidars navn de skrev. Han plasserte de tre papirhaugene ved siden av hverandre. Oppgavesett, samt ark til kladding og innføring. For sikkerhets skyld gjorde han et nytt overslag. Det stemte ganske bra med gårsdagens opptelling. Han grep et hefte.

Språk

En heller åpenbar vinkling. Rart at den ikke hadde dukket opp før. Eksamenskontoret hadde sikkert lagt den på vent. Prøvd å finne andre temaer så langt det lot seg gjøre. Gudene skulle vite at de hadde vært kreative. Tid. Røtter. Vann. Men i år var det vel ingen vei utenom. En avgjørende prøve i norskfaget med språk som overordnet tema. Reidar måtte le. Kanskje var det bare en naturlig forlengelse av tankegangen rundt denne prøveformene i dagens skole. Nå som også matteeksamen ble pakket inn i mer eller mindre abstrakte temaer hentet fra samfunnsfagene var det ikke overraskende at filologene eksperimenterte med det konkrete. På forsiden var det bilde av to mennesker i dialog.

Herregud.

Oppgåve 1

Tenk deg at du ein morgon vaknar opp og ikkje hugser ditt eiget språk. Skriv ei novelle fra denne dagen.

Reidar myste mot de korte setningene. Selv hadde han alltid blitt frarådet å satse på denne sjangeren. Novellen var aldri planken, til tross for at det kunne se slik ut. En tilforlatelig oppgave på papiret. Men resultatet kunne slå begge veier. Som regel gikk det skeis. Gjennom årene hadde han tyvlest en håndfull eksamensnoveller. Etter hvert ble dette nærmest rutine – å lide seg gjennom forsøk på prosa. Reidar hadde ennå til gode å oppleve en sprakende fiksjonstekst. Han klarte ikke peke ut nøyaktig hva som manglet, men noe var det. Et eller annet som skuffet ham.

Det var på tide å forberede eksamenslokalet. Vaktmesteren hadde satt opp pultene nesten slik han ba om. Reidar gikk fra pult til pult og justerte dem på linje. Så satte han seg til å vente ved kateteret. Han likte å sitte klar når de kom. I disse privatistgruppene var det umulig å si hvem som ville innfinne seg. Reidar hadde hatt både fjorårets russ og nye landsmenn oppe samtidig. Også i år var det tydeligvis noen som hadde forspilt sin sjanse før sommeren. De subbet sakte over gulvet i sin egen private tidssone, og holdt pensumboka foran seg slik de leste krim i påskefjellet. Med eksamen hengende over skuldra fikk disse kandidatene enhver lærebok til å fremstå som en lefsete spenningsroman. Hadde de overhodet ikke respekt for situasjonen?

Hun viste seg i døra noen minutter før prøven startet. Så mye for oppmøte i god tid. Reidar fant navnet hennes på lista og krysset av. Med to gjenstående alternativer var det enkel eliminasjon.

Munthe-Lie, Margrete

Han vurderte å kommentere den åpenbare assosiasjonen, men avstod. Noen hadde sikkert påpekt likheten før. Damen virket heller ikke like stram som navnesøsteren. Tvert imot så fru Munthe-Lie ut til å være ei trivelig dame. Den eneste på hans alder i rommet.

–        Beklager at jeg er sen, sa hun. – Rakk ikke bussen, ser du.

–        Det går fint. Finn deg en plass, så begynner vi.

Hun installerte seg borte ved vinduet. Reidar ventet med å lese instruksjonene til hun var klar.

–        Eksamenstiden er fem timer, sa han. – Tillatte hjelpemidler er skrivesaker, ordbok og inspirasjonshefte. Jeg kan dessverre ikke tilby lufteturer så lenge jeg sitter alene på vakt. Lykke til.

Han delte ut oppgavene uten videre snakk. Russegutten rev heftet til seg. De mørkhudede damene tok høflig imot. Sist kom han til Margrete.

–        Takk, smilte hun.

–        Vær så god.

Fra kateteret fulgte han nøye med. Vendte aldri blikket bort i mer enn tre sekunder, bortsett fra da han fant frem matpakka. Brødet hadde blitt fuktig som leverposteien, men agurken knaste fortsatt sprøtt. Trikset var å pakke den inn. Etterpå glattet han papiret ut, og brettet det pent sammen.

Hun jobbet ikke som de andre. Mens russen stadig spurte om ekstra kladdeark, og kvinnene med sjal bladde vel så mye i ordboka som de skrev, satt Margrete rett på stolen og lot blyanten gli over papiret. Av og til la hun skrivetøyet fra seg og kikket ut, men hun var snart i gang igjen. Han observerte henne aldri bruke viskelæret. Til gjengjeld strøk hun ofte over.

Halvveis i prøven kom assistenten innom for å følge de som trengte det på do. De fleste rakk hånda i været. Kanskje ikke så rart, med tanke på all brusen de hadde drukket. Margrete fokuserte på teksten. Selv når de satt alene i rommet var det som å studere henne utenfra. Utholdenheten var formidabel.

Halv tolv tok heldigvis også hun frem nista si. Det var vanskelig å avgjøre om hun var ferdig eller ikke, men spise skulle hun. Midt i ei skive med egg og majones dro hun arkene til seg, og tok til å rable videre. Med én hånd på hver deloppgave var det ikke til å unngå at smulene drysset over pulten, men hun børstet dem ikke vekk før tankerekka var komplett. Til slutt førte hun stilen inn.

Russen hadde luftet ut nok løsemidler for dem alle, så i eimen av korrekturlakk rakk bare Reidar å konstatere at kandidatenes håndskrift ville gjøre det enkelt å koble dem til besvarelsene i ettertid. Han kopierte tekstene opp, gav bunken med originaler til kontordamen, og gikk selv tilbake til eksamenslokalet for å rydde. På gulvet lå søppel og brødsmuler. Han forbannet alt unntatt smulene.

–        Reidar!

Noen tilkalte ham på vei ut. Han hadde gått der mange ganger før, men sjelden blitt ropt etter. Fra en av døråpningene stakk rektors hode frem.

–        Har du ti minutter?

På møtebordet stod kaffe og wienerbrød.

–        Vær så god sitt, sa rektor, og trillet kontorstolen bakover for å vise vei.

Reidar studerte baksten. Rektor sopet sammen en bunke papirer og puttet dem i trillekofferten.

–        Skal du ut og reise?

–        Kos, svarte skolelederen. – Var derfor jeg ba deg komme på så kort varsel.

–        Høres fint ut.

–        Ja, du får ikke lyst til å reise selv da?

Spørsmålet kom brått på. Aldri hadde Reidar vurdert å reise bort midt i skoleåret.

–        Det er vel ennå en stund til vinterferien.

–        Joda. Men hadde det ikke vært deilig med ferie hele tiden, Reidar?

Da gjesten ikke responderte, forsynte rektor seg av wienerbrødene.

–        Spøk til side. Hva tenker du om å pensjonere deg?

Det gikk kaldt nedover Reidars rygg. Pensjon. Tittelen på inspirasjonsheftet fra helvete. Om Språk ikke innbød til de store tverrfaglige sprangene, var det i hvert fall mulig å trekke noen hverdagslige sannheter ut av temaet. Pensjon, derimot, var slutten. Fjernt og kjedelig.

–        For å være ærlig ser jeg ennå for meg flere gode år i skolen, sa han.

–        Selvfølgelig! gestikulerte rektor. – Gjør vi ikke alle? Likevel må det da friste å ta ut de gode årene på en varm strand, heller enn det kalde nord?

–        Lediggang er roten til alt ondt. Det er det jeg alltid har sagt.

–        Altså…

Rektor tørket smulene vekk fra munnviken. Håndbaken traff kinnet akkurat litt for hardt til at det så behagelig ut.

–        Vi sliter jo med et generasjonsskifte her. Mange lærere nærmer seg pensjonsalderen, ikke bare du. Det ville vært uheldig om alle bestemte seg for å takke av på samme tid. Derfor har jeg sett litt på mulighetene for en jevnere overgang.

Reidar forholdt seg i ro.

–        Så…, fortsatte rektor. – Greia er at skolen skal delta i et pilotprosjekt, som tar for seg alternative vurderingsformer. Presset på sektoren er stort, og politikerne føler som vanlig at de må gjøre noe. Derav denne piloten.

–        Spennende.

–        Ja.

Reidar skjønte at dagens egentlige nyhet ikke var sluppet ennå. Pilotprosjekter kom og gikk, og dro ham sjelden inn på rektors kontor. Kritikk av skriftlig eksamen var like gammel som skolevesenet selv. Men i likhet med demokratiet var det vanskelig å se for seg gode alternativer. Generasjonsskifter slet de vel alltid med. Folk ble jo gamle, enten arbeidsgiverne likte det eller ei.

–        Du er jo skolens eksamenskoordinator…

Nok en selvfølgelighet fra rektors side. Reidar var uten tvil den mest eksamensansvarlige på hele bygget. Han hadde hjulpet til med eksamensavviklingen siden våren 1972. Ti år senere, da Falklandskrigen raste, var han for første gang hovedansvarlig for eksamen i norsk hovedmål, og så med lettelse at elevene hadde annet enn EF å skrive om. I år var det som vanlig temaheftene som satte tonen. Politiske dissonanser var byttet ut mot livets store spørsmål, men elevene skrev fortsatt iherdig. Muligens stirret de litt mer ut av vinduet enn før. Reidar hadde inntrykk av det.

–        …og som lektor av den gamle skole er du vel ikke videre interessert i å kaste deg på enda en slik bølge?

–        Nei, svarte Reidar, jeg foretrekker å gjennomføre eksamen på tradisjonelt vis. Disse mappevurderingene, eller hva det nå er som kommer, kan andre ta seg av.

–        Skjønner, sa sjefen, og tørket seg i munnviken igjen. – Men nå har det  seg sånn at det ikke blir noen skriftlig eksamen til våren. Alle karakterer skal settes utifra en helhetsvurdering. Mer kaffe?

Reidar skjøv koppen mot kannen, som i en refleks for å unngå å kommentere saken. Han visste godt hva en «helhetsvurdering» innebar. En fellende dom på grunnlag av årsaker ingen turde si høyt, fordi forklaringen ville gjøre seg svært dårlig i dagslys. Trynefaktor, med andre ord. Likevel kjempet ungdommen innbitt for å avskaffe den anonyme vurderingen. Forstod de ingenting de heller?

Innsikt kunne være en forbannet ensom affære.

–        Kan du ikke tenke på det i alle fall? oppfordret rektor. – Jeg er tilbake fra Syden om ei uke. Selvfølgelig tvinger vi ingen til å slutte. Men kanskje er dette det beste for alle parter?

Reidar og det overhengende spørsmålet ble skjøvet ut i korridoren. Rektor måtte gå, om han skulle rekke flyet. Det var få elever å se i gangen. Klokka var midt i en time. Den eneste Reidar oppdaget på fire minutter var ei jente som kom fra toalettet.

–        Oj, hadde vi prøve i dag? spurte hun skremt.

–        Nei, sa Reidar. – Ikke du.

Hun senket skuldrene igjen.

–        Takk Gud. Du minner meg bare sånn om eksamen. Siden du alltid sitter vakt, mener jeg.

Så gikk hun tilbake til klasserommet.

Hjemme skulle Reidar til å skylle termosen. Da han kjente at kaffen fremdeles var lunken, satte han seg i stedet ved bordet med en kopp. Bortsett fra bunken med eksamensbesvarelser var denne hans glede i overskuelig fremtid. Kandidatene hadde valgt vidt forskjellige oppgaver, men Margretes novelle var ikke til å ta feil av. Selvfølgelig hadde hun gått for den skjønnlitterære utfordringen. Han håpet inderlig hun hadde fått det til.

Eg visste ikkje at eg kunne snakke før eg slutta.

Begynnelsen var lovende. I nesten alle fiksjonstekstene han hadde lest benyttet kandidatene seg av in medias res. Rett inn i handlingen, slik de hadde lært på skolen. Ganske forutsigbart i lengden. Like sikkert som at hovedpersonen tok sitt eget liv på slutten. Dette var annerledes.

Når var det eg begynte?

Reidar trakk pusten. Leste de to første setningene én gang til.

Eg hugser ikkje. Men noko må ha skjedd. Eg ligg og prøver å finne ut av kva. Heldigvis har eg god tid.

Hovedpersonen viste seg å være innlagt på sykehus – uten evne til å snakke. Hun måtte ha ligget der en god stund, for diagnosen hadde glidd over i en slags normaltilstand. I løpet av disse ukene hadde hun blitt ekstra var ved alt som ikke ble sagt. En dag uttrykte hun ønske om å låne et par hørselvern, sånne som anleggsarbeidere bruker. Slik gikk hun i korridorene, i full stillhet, og forstod hva alle rundt henne snakket om. Hun trengte ikke spørre. Hun bare visste det.

Eg veit ikkje om eg nokon gong får lyst til å snakke igjen.

Reidar stirret ut i hagen. Ruskeværet tiltrakk ham. Han helte ut den siste kaffeskvetten, og gikk ut. Planen var å gå om festningen, men allerede langs elva resignerte han på en benk. Det mørke vannet gled forbi. Kald suppe. Kanskje var det på tide å gi seg.

–        Går det bra, eller?

Skrittene hadde nærmet seg som plask mot stien. Men Reidar regnet ikke med å måtte forholde seg til hvem det var.

Var det virkelig Margrete?

Hun stod kledd i et tykt sjal, dekket av snø.

–        Joda, sa Reidar, jeg bare hviler meg litt.

–        Haha, du får virkelig unnskylde, lo Margrete, men jeg syntes det så så innmari trist ut.

Han kikket seg rundt. Hun hadde rett. Det var ingen andre i nærheten.

–        Men er ikke du han eksamensansvarlige – lektor Røed?

Bekreftelsen kom med beskjedne nikk. Faktisk måtte Reidar tenke seg litt om. Elevene pleide å gi ham tilnavnet Penn, som i Røed Penn, så det var det han var vant til å høre.

–        Jeg syntes det var noe kjent med deg, skjønner du, sa hun. – Margrete heter jeg. Margrete Munthe-Lie.

Hun ristet hånden hans.

–        Reidar Røed. Husker selvfølgelig navnet ditt fra lista. Fin no…

Han avbrøt seg selv.

–        …dag å spasere på.

Margrete smilte igjen.

–        Ja, du kan så si. Er det plass til én til, eller?

Reidar visste ikke hva han skulle svare, så han skled stille over til den ene siden. Sammen kikket de ut på den grå elva.

–        Nå ser vi like stusslige ut begge to, sa hun.

–        Vi gjør nok det.

–        Du lurer sikkert på hvorfor jeg tok eksamen i dag? Vi er jo omtrent like gamle, virker det som. Du ser kanskje ikke så ofte folk på din egen alder i eksamenslokalet.

Det var som å putte på en mynt. Margrete fortalte at hun hadde vært hjemmeværende i mange år, ”husmor” som het før, men nå som ungene for lengst hadde flyttet hjemmefra, og mannen hennes – Einar – var død, for øvrig ingen dramatikk i det, han var ti år eldre enn henne, ville hun ta seg litt utdanning. Men for å søke opptak til universitetet trengte hun generell studiekompetanse, og uten annet enn diverse håndarbeidskurs i Sanitetsforeningen å vise til, var det bare å melde seg opp i basisfagene på gymnaset. Margrete klaget ikke over det, hun hadde hatt stor glede av å lese seg opp på norsk litteraturhistorie, var glad i bøker som hun sa, og hadde aldri vært den som fant nok åndelig føde i ukebladene. Dessuten var utdanning en fin måte å treffe folk på, utenom venninnene på bibliotekkafeen altså. Selv om venninnene ikke studerte selv, var de minst like glade i kake som henne, ikke minst Elisabeth, til tross for sin diabetes type 2. Selvfølgelig kunne Margrete ha oppsøkt Voksenopplæringssenteret, eller Folkeuniversitetet, men hun sa hun ville gjøre det skikkelig denne gangen. Sidemålseksamen var den siste testen før vitnemålet var fullkomment.

–        I dag skrev jeg ei novelle, sa hun stolt. – Vet det er en farlig sjanger å prøve seg på, men jeg gjorde et forsøk likevel. Håper jeg ikke dummet meg helt ut. Du da, hva holder deg i ånde?

Reidar skulle til å svare ”jobben”, men med tanke på usikkerheten nøyde han seg med å nevne et par interesser. Lesing. Klassisk musikk.

–        Spennende altså, nikket Margrete, også har du jo arbeidet selvfølgelig. Viktig å ha noe å sysle med. Lediggang er roten til alt ondt, som de sier. Er du også alene?

–        Ja.

Han sa det kort. Ingen grunn til å oppmuntre til samlivsprat. Reidar hadde nesten alltid vært alene. Passet nok best slik.

–        Enda godt vi har oss selv, sa Margrete. – Noen mister jo det også, mener jeg.

Han trodde han skjønte hva hun mente, men kunne aldri sagt det på samme måten selv. Margrete pratet og pratet. Om Reidar skulle knytte det til en kjent analogi, var det som om hun førte alt rett inn. Ofte strøk hun sine egne uttalelser, sa ”Huff, nå var jeg slem” etter nok et stikk mot de kjedelige venninnene sine. Selv syntes han de virket ganske så normale.

–        Du kjenner ingen slitsomme mennesker, du da? spurte hun.

–        Øh…, famlet Reidar, jeg tror det blir feil av meg å…

–        Blås i det! Jeg sladrer ikke.

Til slutt gav han etter og fortalte om møtet på rektors kontor. Det var en underlig følelse.

–        For en tufs, sa Margrete da han var ferdig. – Men du velger vel selv hva du vil gjøre?

–        Joda, for så vidt. Men hvem vil vel bli der man er uønsket?

–        Du. Du er ønsket. Ikke ”man”. ”Man” kjenner jeg ikke.

–        Åja. Sånn å forstå.

–        Kan du ikke spørre elevene?

Reidar lo.

–        For dem er jeg mer eller mindre ensbetydende med eksamen. Tviler på at noen vil gråte over min avgang.

–        Har du spurt dem?

–        Nei.

–        Du må i hvert fall foreta deg noe. Det er direkte helsefarlig å gå rundt med slike plager.

Margrete ble stille i lang tid.

–        Men hva vet vel jeg, sa hun til slutt. – Jeg bare prater. Ofte om ting jeg ikke har peiling på. Kanskje ville jeg forstått bedre om jeg lyttet mer. Men er det noe jeg har lært av venninnene mine, så er det at du ikke forandrer verden bare ved å stirre stygt på alt du ikke liker.

Hun børstet av seg den våte snøen, og ønsket ham lykke til. Så plasket hun videre i samme retning som hun kom. Reidar ble sittende. Han forstod en anelse mer, men var usikker på hva han skulle gjøre.

Et par uker senere traff han rektor igjen.

–        Nå, har du tenkt på det vi snakket om? spurte den solbrune.

–        Ja, svarte Reidar, jeg har bestemt meg for å fortsette.

Skolelederens glis falmet.

–        Sikkert? Etter hva jeg hører har ikke været vært mye å skryte av?

–        Regnet kan også føre fint med seg.

Rektor rettet seg opp.

–        Misforstå meg rett, Reidar. Min filosofi har alltid vært å søke enighet. Er det ingenting annet vi kan friste med?

–        Kanskje.

–        Jaså?

–        Om etaten tilbyr et lite utdanningsstipend er jeg villig til å trappe ned.

Sjefen gned seg i øret.

–        Sier du at du vil ta etterutdanning? I en alder av 62 år?

–        Korrekt.

–        Øh… Jeg tror kanskje disse stipendene er myntet på yngre arbeidstagere. Med flere år foran seg i jobben.

–        Skjønner. I så fall ønsker jeg å forbli i min stilling. Om helsa står meg bi har jeg fem gode år igjen. Minst. Det er vel lengre enn mange nyutdannede overlever.

Uten et klart definert spørsmål å vise til så han rektor inn i øynene. Responsen kom fort.

–        Jeg skal se hva jeg får til.

Ute i korridoren traff Reidar en gammel kjenning. En av skolens vandrere. Elevene som alltid måtte på do, eller som bare vaset rundt i gangen til noen oppdaget dem.

–        Shit! skvatt gutten.  – Har vi eksamen i dag?

–        Nei, beroliget Reidar, ikke du. Kom deg tilbake i timen nå.

Lettede gikk de hver sin vei. Reidar småløp hjemover, og gledet seg til våren. I hans liv hadde nesten hver dag vært en eksamen.

Først nå skulle han bli student.

Reklamer