Novelle:

Reidar Hjeltvik KRISTINE JEG ELSKER DEG!!

1. januar 2009 kl 0247

(via Facebook på mobil)


Pendelen svingte frem og tilbake i takt med tiden. Den gamle bestefarsklokken gav fra seg en beroligende lyd. Reidar lot seg imidlertid ikke roe ned.

Ikke i kveld.

I gjenskinnet fra glasset så han seg selv. Det var et stusslig syn. Med pistrete hår, briller og en altfor bredskuldret dress stirret han tomt inn i urverket. Han så ingenting. I likhet med mekanismen som styrte hverdagen hans var maskineriet innebygget.

Han ville skrike. Høyt. Men han turte ikke.

Ikke hjemme hos mor.

Hva skal du i kveld?

Spise mat hos Jonas med noen venner. Så stikker vi vel ut i tolvtiden.

Som barn hadde han alltid satt pris på gulvklokken. Den stod for det trygge, det bestående. Sammen med besteforeldrene utgjorde den en av de virkelig faste rammene i livet hans, og det var den eneste gjenstanden i huset som han kunne huske like lenge som seg selv. Nå stresset likevel klokken vettet av ham.

Tikk, takk.

Du da?

Nei, jeg tar vel turen til noen kompiser. Samme opplegg som dere, antar jeg.

I visse øyeblikk ble Reidar veldig klar over at tiden gikk. Slik som nå. Han visste han burde foretatt seg noe, men ante ikke hva. I mellomtiden rant mulighetene ut i sanden. I slike stunder syntes selv en digital vekkerklokke å ha det travelt, til tross for at den bare skiftet uttrykk én gang i minuttet.

Besterfarsklokken dro ham sakte, men sikkert mot graven.

Hei! Spiste like greit hjemme. Holder mor med selskap. Men tenkte meg ut etterpå. Snakkes?

Meldingen hadde ligget som en kladd siden Dagsrevyen. Han ville ikke mase heller.

På vei ut til kjøkkenet klaget moren over hoftene som vanlig. Lyden av viften snek seg inn i stua, og gjorde om mulig stemningen enda mer hastig.

Melding lagret for sending

Like flaut å ta initiativ hver gang. Han risikerte jo å bli fullstendig avskrevet. Men ingen av dem var spesielt gode til å bryte isen, så enten måtte han stille seg lagelig til for hugg, eller så var det hun som måtte ta sjansen. Han følte vel det var hans tur nå. Kristine hadde tross alt prøvd seg et par ganger tidligere.

–       Reidar! Det er din jobb å bære inn potetene!

–       Ja. Kommer nå.

Moren stod bøyd over utslagsvasken med potetkjelen i hendene, og strevde åpenbart med vekten. Hun laget fortsatt middag til tre, hvorav én stor arbeidskar, men det var lenge siden de hadde vært så mange rundt bordet.

–       Kan du ikke hjelpe moren din litt?

Reidar tok over kjelen, og dampen fylte rommet. Gjennom kondensen på brilleglassene så han fint lite, men han hadde jo sett og hørt det meste før. Plutselig kjente han det svi i hendene. Han rykket til, og det smalt i vasken.

–       Neimen, Reidar da!

Potetene trillet ut og samlet seg i sluket. Han gned de såre fingrene mot buksa. Moren dyttet ham bryskt bort, og puttet potetene i forkleet, en etter en.

–       Finn skålen. Alltid skal du kløne sånn.

–       Unnskyld.

–       Det er rett og slett ikke plass til to på dette kjøkkenet.

–       Jeg skal gå ut med potetene, jeg.

Han holdt skålen oppunder morens fang, og bar potetene ut på spisebordet. Klokken viste kvart på åtte. Reidar lurte på hva som skjedde et helt annet sted, og sjekket telefonen. Ikke noe svar. De måtte ha satt seg til bords.

Etter hvert kom moren ut med kalkunen. En stor, feit fugl uten hode. Han kikket raskt bort på gulvklokka igjen, før han hentet resten av tilbehøret. Moren var allerede godt i gang med å skjære opp kjøttet da han satte seg. Selv om hun konsentrerte seg, lugget det godt i armene.

–       Jeg savner kjøkkenet i Hjeltvik altså. Jeg gjør det.

Herregud. Så var det på’n igjen. Kjøkkenet i Hjeltvik. Det store, gamle, forbanna kjøkkenet i Hjeltvik. Med all verdens plass og Norges lengste kjøkkenbenk. Fy søren. Hvilke syke ting disse husmødrene kunne finne på å konkurrere om. Så mye veggflate var det på kjøkkenet i Hjeltvik, at de kunne henge opp alskens ubrukelige kjøkkenredskaper fra fortiden til pynt. Shabby chic-stil lenge før begrepet overhodet kom til Norge. Alt de trengte til moderne matlaging fikk uansett plass i en av de hundre skuffene under benken. Dermed kunne den rustne saksa, rundkakeforma i tre, samt smørkjerna, dingle sammen med gamlefar i hornet langs lafteveggen.

–       Det var noe med løsningen som var så praktisk.

Løsning? Hvilken løsning? Når ble det å breie seg ut over hundre kubikk en ”løsning”?

–       Det er da ikke så ille her heller.

–       Nei, men jeg må snu meg så mye rundt. Jeg likte å ha alt på rekke.

–       Jeg mener også å huske visse innvendinger mot alle gulvene du måtte vaske på slutten.

Moren bet tennene sammen.

–       Gulvvasken hadde gått fint den, om sønnen min hadde villet hjulpet til en gang i blant.

Han talte til ti.

–       Greit nok. La oss ikke kjekle om det nå. Maten ser kjempegod ut.

Han løftet kulerunde poteter over på tallerkenen, helte morens brune saus over, og tok tre rosenkål for syns skyld. Tyttebærene holdt han seg diskré unna.

–       Skal du ikke ha tyttebær?

–       Jo da, klart det.

Ut av bukselomma lurte han mobilen, og kikket på displayet under bordet. Null respons.

Nå hadde det gått tre kvarter. Hadde hun glemt mobilen i veska eller noe sånt?

Tikk, takk.

Moren satt lenge og funderte på en munnfull. Festet blikket til høyre og venstre, og så tilbake igjen før hun tok en ny bit.

–       Dette smakte veldig godt. Om jeg må si det selv.

–       Ja, det var nydelig.

–       Ikke være beskjeden. Det er mer enn nok mat i grytene.

–       Ellers takk. Jeg er forsynt.

Hun la et par poteter over på tallerkene hans.

Forstod hun ikke norsk?

–       Ikke tull nå. Moren din kan ikke bli sittende med så mye rester.

–       Du trenger jo ikke lage så mye mat hver gang. Du er jo bare én person.

Moren stirret ham inn i øynene og grep hardt etter skålen.

–       Takk, det vet jeg godt. Velbekomme.

Vi har alle våre måter å hedre de døde på.

Noen snakker om dem når anledningen byr seg. De drar frem en god historie som vekker minner, som lokker latteren frem fra hjertet og tårene fra øyekroken. ”Husker du den gangen far skulle måke snø fra taket og bandt seg fast i pipa?” Dette var fortellinger som både understreket det salige menneskets kvaliteter og utilstrekkelighet. Måteholdne beskrivelser som ikke gav inntrykk av historieforfalskning, men tvert i mot fungerte som bevis på den høyst virkelige relasjonen som en gang var.

Tikk, takk.

Andre holder minnet levende ved å oppsøke graven. De luker, setter ned en frisk blomst, og tenner lyset som viser at her hviler et familiemedlem som fremdeles er husket. ”Dypt savnet.” Det var gjerne disse menneskene som fnøs litt av lignende gravskrifter på mosegrodde steiner. Hva slags savn var vel det?

Moren til Reidar sluttet på sin side aldri å lage mat.

Til tross for at Per Hjeltvik hadde vært død i mange år, lå det ennå kjøttkaker til ham i panna. Riktignok puttet ikke moren dem lenger på tallerkenen hans, men hun klarte likevel ikke å beregne færre porsjoner. Restene frøs hun ned i tupperwarebokser som hun gav til Reidar når han stakk innom for å lese av strømmåleren. Noe gav hun også til katten. Men alltid var det mer mat i fryseren, i tilfelle Per Hjeltvik på magisk vis skulle dukke opp igjen.

Der hadde Kristine og Reidar virkelig noe å snakke om.

Trist å høre om faren din. Går det bra med deg, eller?

Jada. Skjønner jo mer av åssen du har hatt det opp igjennom.

Moren kom tilbake med hjemmelaget mandelkjernepudding.

–       Kan du hente sausen?

Ved kjøleskapet sjekket han telefonen nok en gang. 1 melding mottatt. Det sitret i kroppen. Han låste spent opp tastaturet, og åpnet meldingen.

Godt nyttår til deg fra Bridge Mobile! Send 50 gratis SMS til noen du er glad i. Tilbudet varer frem til 3. januar.

Det var for trist til å være sant. Hadde sjefen for Bridge Mobile vært der nå, skulle Reidar gladelig tyllet jordbærsaus ned i kjeften hans, som på ei tvangsfôret gås. På mandag skulle han definitivt bytte abonnement.

–       Finner du ikke muggen? Den står på benken.

–       Kommer nå.

Han insisterte på at moren skulle forsyne seg først. Det virket faktisk som om satte pris på gesten, og tok en raus porsjon av sin egen pudding.

–       Du er flink til å kokkelere, så jeg anklager deg ikke for å lage for mye mat altså.

–       Takk. Du kan få med deg restene i en boks. Jeg har også noen frosne gryteretter du kan ta.

Erfaringsmessig var dette den eneste unnskyldningen hun godtok.

–       Det hadde jo ikke vært for mye mat om vi var flere i huset.

–       Nei, men det er nå en gang vi ikke. Far er borte.

–       Jeg snakker ikke om faren din.

–       Hva snakker du om da?

–       Det vet du godt. Du er snart tretti år, Reidar.

Det var fanken ikke mulig. Ikke nå. Han nektet å tro hun skulle dra den leksa i kveld. I så fall levde hun meget farlig.

–       Greit, vi lar det være med det. Mye mat er flott. Punktum.

–       Skal du ikke finne deg en kjæreste snart?

Moren hadde åpenbart ikke tenkt å gi seg mens leken var god. Hvorfor skulle hun det? Nyttårsaften var en perfekte anledning til å gjøre opp årets regnskap. Null damer i året som gikk. Kombinert med en forventet avkastning på tre barnebarn innen i fjor betød det blodrøde tall i boka. Men dette var pinadø ikke hennes regnskap å føre. Det var hans, Reidars.

–       Det er ikke bare å knipse med fingrene, mor.

Hun rettet seg opp.

–       Jeg sier ikke at du trenger å trylle henne frem. Men du kunne da i det minste forsøke å treffe noen venninner? For du har vel ei venninne du også?

Venninner – det var det hun kalte dem. Damer hun håpet han skulle gifte seg med. Han kunne alltids leve med ønsket om barnebarn, det var jo sånn disse mødrene fungerte, men at hun til stadighet antok at han hadde ei ”venninne” plaget ham. Akkurat som om det var utenkelig å ikke ha noen til enhver tid. Kalenderen viste vitterlig ikke 1954 heller.

–       Nei, for øyeblikket har jeg ingen venninne. Det er ikke alle som har det, og det er helt normalt. Ingenting å bekymre seg for.

–       Jeg synes bare det hadde vært så hyggelig med barn i huset.

–       OK. Så vet jeg det. Notert.

Han syntes han så henne smile.

–       Er det noe å bli sur for?

–       Sur? Det er ikke jeg som nekter å innse at konsekvent feilberegning av antall porsjoner ikke normalt.

–       Sånn snakker du ikke til moren din!

Reidar pleide faktisk ikke å snakke sånn til moren sin. Ikke egentlig. Men ett sted måtte grensen gå.

Den gikk akkurat her.

–       Far er død, og kommer aldri hjem. Det nytter ikke å lokke daue folk med ribbe, selv om steika er aldri så god.

–       REIDAR!

For andre gang på samme kveld kjente han svien. Denne gang fra morens flate hånd. Enkelte smerter var likevel mer forløsende enn andre.

Han reiste seg med en alvorlig mine.

–       Slår du meg?

Effekten ble kraftigere enn antatt. Setningen hun planla å si rømte plutselig fra hodet.

–       Reidar, jeg…

Hun stotret frem en serie personlige pronomen, men kom seg aldri til verbet, og endte til slutt opp med å tute ut en rekke mer eller mindre relevante substantiv. Reidar, Per, gården, maten.

Venninne.

–       Mor, hør her. Jeg er ikke sint. Tørk tårene.

–       Jeg vil jo bare ditt eget beste!

–       Ja, jeg vet det. Ikke gråt.

Moren kjempet mot sitt eget snørr, og Reidar tilbød henne en serviett. Etter noen minutter var hun over kneika.

–       Jeg registrerer bare at de fleste kompisene dine allerede har stiftet familie. Jonas, Ruben – og han gutten som kom flyttende fra byen. Hva var det han het igjen?

–       Svein.

–       Svein var det, ja. Han kom trillende med slik en skjønn gutt her i forrige uke.

–       Så fint for Svein.

–       Og Ruben med tvillingene. Den ene har visst fryktelig med astma, men smilte så bredt.

Reidar prøvde å legge forklaringen på et så lavt nivå som mulig. Ingen vits i å overbevise moren om at det fantes større lykke enn tvillinger med astma. Han snakket om jenter han hadde truffet, om hvorfor han trodde det ikke hadde blitt noe av, men at han så lyst på fremtiden.

Det kunne faktisk se ut til at moren relaterte seg til situasjonen. På sitt vis.

Kristine holdt han tett om.

Moren speidet ut gjennom vinduene. Lenge. Så begynte hun å samle sammen serviset.

–       Ja, ja. Det er jo ikke alle som liker damer heller.

Ute i gatene var det nesten ingen folk å se. De fleste satt nok inne og hygget seg. Reidar strenet bortover fortauet. Byen var dekket av våt snø, fotsporene viste at mange hadde gått den samme veien før ham, men likevel føltes det så forbanna ensomt. Som om han var det eneste gjenlevende mennesket. En og annen prematur rakett hvinte i det fjerne. Ellers var det stilt som i graven.

Hvorfor rømte du hjemmefra?

Det ble ikke så lett å være igjen når fatter’n forsvant.

Hvor mange ganger hadde han stukket av hittil?

Hundre?

Tusen?

Men aldri på nyttårsaften før.

I vinduene skålte festkledde folk. En mann og ei dame stod litt for seg selv og pratet. Kanskje de hadde noe på gang. Paret smilte og lyttet interesserte til hverandre. Så tok de en pause, gikk hver til sitt, og hvem vet hvordan kvelden deres endte.

Reidar kikket seg rundt. Han hadde havnet i en liten sidegate med små trehus tett i tett, bortimot som et dukketeater. Plutselig begynte han å hoppe rundt. Det var som om noen holdt ham oppe med usynlige tråder, og fikk ham til å danse lett. Han sprang hit og dit, og laget nye spor i snøen hvor hen han plasserte føttene. Til slutt lot han seg slippe ned i den våte snøen.

På ryggen så han opp på nattehimmelen. Gatelysene gjorde det vanskelig å se stjernene, men Reidar antok at de fortsatt var der. Kroppsvarmen fikk underlaget til å smelte, og han kjente en vannstripe sildre nedover ryggen. Med en utstrakt hånd leide han tiden et stykke på veien, i et tempo han med sikkerhet visste han kunne ta igjen.

Hva var egentlig det verste som kunne skje?

Si han oppsøkte Kristine i kveld, dro til huset hvor vennene hennes hadde fest, og fortalte hvor stor pris han satte på henne – hvor galt kunne det gå? Det var i sådanne øyeblikk, når han gjorde noe sprøtt, som for eksempel å ligge langflat midt i byen, Reidar kunne spørre seg selv hvorfor han holdt slik tilbake, hvorfor han ikke sa det akkurat slik det var, og i stedet trodde det var bedre å la være.

Det var sannelig på tide å være.

Han reiste seg, børstet av frakken, og fant frem nummeret hennes på mobilen. Så stirret han på sifrene i et halvt minutt og trykket ”Ring til”.

Pulsen steg merkbart ettersom ringetonen ropte på svar. Ett ring. Men hva var egentlig det verste som kunne skje? To ring. Kanskje hun ikke hadde telefonen på seg? Tre ring. Det var alltids en mulighet for at hun ble irritert. Fire…

–       Hei, det er Kristine.

–       Hei, det er Reidar.

–       Hei, Reidar.

Herregud, hvorfor gjorde han dette mot seg selv?

–       Øh…hvordan er festen borte hos dere?

–       Bare bra. Vi har akkurat spist, og teller ned til fyrverkeriet. Du? Er det  bra med moren din?

For å være ærlig håpet han ikke det.

–       Hun har det fint. Ferdige med å spise vi også. Skal dere ut på brua etterpå, eller?

–       Ja, tror det er planen.

På tide å komme til saken.

–       Vi skulle ikke møtes der da?

Det ble stille. Ett sekund. Det var veldig dumt av ham å spørre. To sekunder. Altfor pågående. Tre…

–       Reidar, jeg tror egentlig ikke det er noen god idé.

Ordene sank som en stein inni ham. Selvfølgelig var det ingen god idé. Lite gjennomtenkt var det. Eller snarere tvert imot: ihjeltenkt.

–       OK. Skjønner hva du mener. Ikke noe problem.

Best å forholde seg kul.

–       Det er ikke for å være kjip altså. Det blir bare litt rart. Tror ikke det er så mange du kjenner her. Kan vi ikke heller møtes i neste uke?

Neste uke, neste år. Like greit, så fikk de begge mer tid til å planlegge. Bedre å la være enn å være altfor tidlig.

–       Godt nyttår så lenge.

Torget lå øde i det Reidar svingte inn på plassen. Han fant seg en benk, og satte seg på hendene for ikke å fryse. Antagelig burde han ha vært tydeligere på følelsene sine. Det var ikke gitt at Kristine skjønte hva han virkelig ville. Nå som han ikke hadde så mye mer å tape burde han i hvert fall prøve å si det

Etter hvert begynte torget å fylles. Feststemte venner, kjærester og kolleger strømmet til. Pelskledde damer og herrer i frakk, med champagne og sigar. Det var også mange familier å se. Små barn løp rundt med stjerneskudd. Reidar var nummen i fingrene da telefonen pep.

1 melding mottatt

Var det ikke for mye å håpe på?

Hei! Jeg ville bare ønske godt nyttår. Vil gjerne snakke med deg, men det ble så travelt i kveld. Sees senere. Klem 🙂

Reidar ble varm i kroppen, og tastet tilbake med stive fingre. Skrev inn, strøk ut, omformulerte, la til smilefjes, og leste nøye gjennom for tredje gang.

Hei! Jeg er på torget og venter på fyrverkeriet. Fint å høre fra deg. Gleder meg også til å treffes igjen 🙂 Godt nyttår!

Klokka nærmet seg midnatt. Det tok lenger tid enn vanlig å sende meldingen, men fem minutter senere pep det optimistisk tilbake.

Er du på torget? Sikkert ikke så langt unna oss da. Hvis du vil kan vi møtes*deler av tekst mangler*

Resten av beskjeden lot vente på seg. Reidar åpnet meldingen igjen. Deler av teksten manglet fremdeles.

Tror bare halve meldinga di kom frem. Hvor er dere?

Animasjonen som viste at meldingen var sendt til utboksen blinket mot ham.

Sending av melding mislyktes

Panikken grep ham, og Reidar dykket inn i folkemengden. Den glade stemningen var umulig å ta inn der han vantro stirret på skjermen i hånda. Sending av melding mislyktes. Mobilnettet var som vanlig i ferd med å bryte sammen i det hele Norge skulle ønske hverandre godt nytt år.

Oppspilt gange gled snart over i lett trav. Rakettene smalt tettere og tettere. Reidar småløp fra den ene kanten av torget til den andre for å se etter kjente ansikter. I mellomtiden forsøkte han å få kontakt på nytt.

Hvor er dere? Meldinga di ble avbrutt

Sending av melding mislyktes

Det var ikke til å tro. Ikke bare slet han med å overbringe ordene i en vanlig samtale – heller ikke telefonen hans klarte å stotre frem en enkel beskjed, og det fordi hele landet akkurat i dette øyeblikk demonstrerte hvor forbannet gode de var til å kommunisere. Letingen var for lengst blitt til en desperat jakt, tastingen likeså.

Reidar forsøkte å ringe.

Personen du søker har slått av telefonen, eller befinner seg i et område uten dekning

Uten dekning, ja vel, men like fullt på torget, ikke langt unna. Deler av teksten manglet. Kjøpesenteret? Lysskiltet? Statuen? Stryk det som ikke passet.

Sending av melding mislyktes

Han raste rundt i hurven som hadde samlet seg for å ønske det nye året velkommen. Ingen vits i å late som lenger. Han brøt inn i vennesirkler for å se ansiktene, men fant ikke den han lette etter. Noen ble synlig irriterte over fremferden, mens andre lo beruset av den forvirrede mannen som løp rundt.

–       Ta det litt med ro nå!

–       Se på ham da!

Brått befant han seg blant kjente fjes, blant venninnene til Kristine og kompisene til Jonas. Selv stod Kristine og Jonas med ryggen til, og holdt tett rundt hverandre. Klokka var tolv, og fyrverkeriet på himmelen overdøvet alt det han ikke klarte å si.

Kristine, jeg elsker deg!

Men ingen hørte, og ingen så. Han skrev ei melding. Med store bokstaver og utropstegn gav den godt selskap til de andre tankene i utboksen hans.

KRISTINE JEG ELSKER DEG!!

Sending av melding mislyktes.

Reklamer