Novelle:

Martin Viken skrev på veggen til Leif Tore Pettersen

4. oktober 1997

 

Motoren døde momentant. Inni seg døde Leif Tore litt også. Det siste var helt klart mest urovekkende. Han hadde kommet i fint driv inn på parkeringsplassen, tatt en raus sving og landet perfekt i luka si. Støtfangeren på Saab’en stoppet hårfint foran strømuttaket, og han så et øyeblikk seg selv som kapteinen på en jumbojet i det han stengte systemene ved gaten. ”Vennligst vent til lyset med ’Fasten seat belts’ er slukket.”

Så kom nedturen.

Straks stillheten senket seg innså Leif Tore at det var en bedriten dag. Regnskyene hang tunge over skolen, og dråpene pisket mot bilruta. Gjennom vinduet til lærerrommet observerte han lutryggede pedagoger som subbet til og fra kaffetrakteren, og alle håpet de at de påfølgende fem minuttene skulle vare i minst et kvarter. Leif Tore lot armene hvile noen sekunder på rattet, før han grep matpakken og steg ut.

Sannelig var det forskjell på landing og nedtur.

Opp bakken ble humøret et hakk bedre. Leif Tore likte å være på vei et sted. Kanskje burde han tatt en ekstra runde med bilen, bare for å lade batteriene. Det ville imidlertid tatt seg dårlig ut overfor dem som allerede hadde sett ham komme. Elevene løp og skrek i fargerikt regntøy. De minste hoppet opp og ned i de små sølepyttene, mens ungdommen hang kule på benkene under tak.

–       Hei, rektor!

Det ringte inn. I korridoren bar Karlsen på tavlelinjal og -passer. Geometritime. Leif Tore innbilte seg at utstyret var av normal størrelse, og at det var Karlsen som var veldig liten i forhold. Festlig.

Anne-Berit raste også forbi, med enda større øredobber enn vanlig. Hun prøvde å fortære et eple, mens hun balanserte et bunke norskbøker i motsatt hånd, og resultatet ble en lei hikke.

Harald var ikke å se. Ei heller bilen hans.

På kontoret satt Ingunn med ansiktet mot permene.

–       Hei, Ingunn.

–       Leif Tore, det er noen som vil snakke med deg!

Hun pekte bort i sofakroken der det aldri satt noen. Den unge kvinnen kunne ikke være fylt tretti ennå, og var kledd i kåpe og alpelue. Leif Tore tenkte på alle damene han hadde lagt merke til opp gjennom årene. Der satt de jammen meg alle sammen.

–       Hei. Ville du snakke med meg?

Damen bøyde seg forsiktig frem og smilte.

–       Ja, om rektor har tid?

–       Jada, bare gi meg et minutt til å henge av meg klærne.

–       Selvfølgelig.

Han lukket døren forsiktig. Så hoppet han bort til skrivebordet og slang en bunke papir ned i den største skuffen han kunne finne. Endelig kom den til nytte. Fra godstolen speidet han til slutt kjapt utover kontoret. Det så greit ut.

–       Stig på, stig på.

Den unge damen holdt seg for sikkerhets skyld i veskestroppen mens hun kikket storøyd rundt i rommet. Leif Tore ante ikke hva hun ville, men fant selvtillit i sitt eget dørskilt.

Leif T Pettersen. Rektor.

De satte seg ned på hver sin side av det stødige skrivebordet. Damen ytterst på godstolen, Leif Tore så langt inn han i det hele tatt kunne komme på sin proffmodell i skinn. Han rettet på den grå dressjakken og plantet armene trygt på bordflaten. Alle trengte de noe å støtte seg til.

–       Hva kan jeg hjelpe deg med, da? Søker du jobb kanskje?

Damen lo, og rettet seg om mulig enda mer opp.

–       Nei, jeg har nok ikke lærerutdannelse. Det jeg lurer på er… Dette kan kanskje virke som et litt rart spørsmål, men…hvor mange vitnemål har du skrevet ut?

–       Vitnemål?

–       Ja, som rektor. Hvor mange vitnemål har du undertegnet?

Ganske riktig – det var et litt merkelig spørsmål. Leif Tore hadde i hvert fall aldri tenkt på hvor mange papirer han hadde utstedt i løpet av sin karriere. Rutinen var at Ingunn kom inn med bunken i begynnelsen av juni, og la dem på pulten hans for signering. Selvfølgelig hendte det at han leste over enkelte – typisk dem han visste hadde gjort det godt, i tillegg til dem han visste hadde gått skikkelig på trynet. Han måtte bare sjekke hvor ille det faktisk var. Nedsatt orden og oppførsel pleide å gi en god pekepinn.

–       Nei, si det. Det er vanligvis ikke sånn du teller opp før du går av med pensjon.

–       Men hvis du skulle gjøre et overslag?

Et overslag? Himmel og hav. Leif Tore var da ikke mattelærer heller. Men ålreit, han fikk ta utfordringen. I fjor gikk det ut snaue tretti elever, året før det drøye tjue. Sånn pleide det å svinge. Si tjuefem avgangselever i snitt. Det ble hundre elever over en olympiade. Til sommeren hadde han jobbet som rektor i tolv år. Tolv delt på fire er tre. Hundre ganger tre er tre hundre. Tre hundre vitnemål. Herregud, det var ganske mange. Men et høyst kurant overslag. Kanskje han kunne fikse en vikartime eller to i matte likevel.

–       Høres ikke tre hundre rimelig ut på et lite sted som dette?

Damen tenkte seg om.

–       Jo, sikkert. Og hvor mange av disse elevene kunne lese?

Lese? Hva var det for et spørsmål? Alle elevene lærte da å lese.

–       Hva mener du?

For første gang virket damen mer oppgitt enn forsiktig.

–       Jeg mener at hvis de fikk en tekst de aldri hadde sett før, hvor mange av avgangselevene dine ville klart å lese den?

Hvor i all verden ville hun med dette?

–       Det ville selvfølgelig komme an på hvilken tekst du gav dem. Vi forventer ikke at alle pløyer gjennom tunge fagtekster når de går ut av grunnskolen.

–       Jeg snakker ikke om tunge fagtekster. Jeg snakker om denne.

Damen dro frem en lesebok for barn med en hane på forsiden. ABC stod det med store bokstaver. Et tilfeldig oppslag brakte dem til kapittelet om Z. Sidene var illustrert med en hverdagsscene fra Afrika.

Ein zeppelinar
siglde over Zanzibar.
– Det var ein stor sigar,
sa ein svart kar.

Rent bortsett fra at diktet ville få en del politisk korrekte mennesker til å rynke på nesen, kunne ikke Leif Tore se hva som eventuelt skulle hindre elevene hans i å forstå teksten.

–       Ja, dette skulle vel de fleste kunne få med seg.

–       De fleste?

–       Ja, riktignok er det et par-tre vanskelige ord, zeppeliner og Zanzibar er jo ikke akkurat egennavn vi strør om oss i dagligtalen, men så er det vel heller ikke så mange norske ord som inneholder bokstaven z.

–       OK. Hva med denne da?

Nytt oppslag. O. O for ovn.

O, o, o
Ein liten ring
om ingenting

Leif Tore skulle gjerne visst hva hun egentlig ba ham kommentere.

–       Jeg mener bestemt at dette skal være grei skuring for en ungdomsskoleelev.

Damen sank sammen.

–       En ungdomsskoleelev? Mener du å si at dere ikke forventer at elevene skal kunne lese disse diktene før etter ti års skolegang?

Det var da fælt til kryssforhør.

–       Nei, selvfølgelig ikke. Men du spurte om disse vitnemålene. De skrives ikke ut før i tiende.

–       Når skal elevene kunne lese tekster som dette, da?

Leif Tore kjente han var på tynn is nå. Burde han spørre Anne-Berit? Nei, dette måtte han absolutt kunne si noe fornuftig om på stående fot. Herregud, leseopplæring var ikke rakettvitenskap heller. Når skulle elevene klare å lese dikt som dette – Ein liten ring om ingenting?

7. klasse?

Det var antagelig altfor sent. Du kunne ikke begynne på ungdomsskolen uten å ha lært å lese. Ord, ord, ord kling i kor.

3. klasse?

Trolig for mye å forvente. Tredjeklassingene løp jo fremdeles rundt og gråt for ingenting.

5. trinn måtte det være. Leif Tore hadde troen på 5. trinn.

Usikkerheten meldte seg likevel straks påstanden var fremsatt. Sannheten var at han ikke hadde peiling. Han var da ikke norsklærer heller. Men en kvalifisert gjetning burde holde. Det fikk bære eller briste.

Det brast.

–       Jeg er mor til en gutt i 7. klasse som ennå ikke har knukket lesekoden. Til høsten skal han begynne på ungdomsskolen, og jeg aner ikke hvordan det skal gå.

Hun måtte være en svært ung mor. Men det hadde strengt tatt ikke noe med saken å gjøre.

–       Jeg skjønner du er bekymret. Hva heter sønnen din?

–       Martin.

Martin i 7. klasse. Sønn til…en dame han i forfjamselsen hadde glemt å hilse på. Det siste kunne alltids ryddes opp i ved å få moren til å signere noe. Sønnen var det verre å finne ut av. Hvem var nå det igjen? Det var jo så mange av disse barna når han først begynte å tenke over det. Umulig å koble navn og ansikt på alle.

–       Martin, ja. Han kjenner vi. Vent litt, så skal jeg be Ingunn finne frem papirene fra arkivet.

Han fortet seg ut og fant fremdeles Ingunn dypt nede blant permene.

–       Ingunn, finn frem mappa til en Martin i 7. klasse. Og be Anne-Berit møte på kontoret mitt straks hun er ferdig med undervisning.

–       Martin hvem?

–       Aner ikke. Bruk eliminasjonsmetoden. Sønn til den trivelige damen på kontoret mitt.

I mellomtiden fikk de hilst skikkelig. Agnes het hun. Agnes Viken.

–       Når oppdaget du at Martin slet med lesingen?

–       I forrige uke.

Så nylig? Leif Tore var usikker på om dette var en fordel eller ulempe. Hadde oppdagelsen skjedd for et år siden gikk det alltids an å hevde at Agnes Viken burde tatt kontakt før. På den annen side ville det ha gitt til skolen mer tid til å oppdage det samme. Mer tid betød mer ansvar.

–       Hva skjedde så i forrige uke som fikk deg til å tvile på leseferdighetene hans?

Nå virket fru Viken litt brydd igjen.

–       Det var ganske tilfeldig. Jeg kom i prat med Merete Ytterøy, mor til Ruben. Vi traff hverandre på butikken. Sønnen hennes hadde visst også slitt med lesingen i alle år, men i fjor tok foreldrene kontakt med en spesialpedagog inne i byen. Han ble sjokkert over at skolen ikke hadde henvist sønnen før, siden det fort viste seg at Ruben hadde dysleksi. Nå får han ekstra undervisning i norsk, og leser etter sigende mye bedre.

Til forskjell fra Martin Viken visste Leif Tore godt hvem Ruben Ytterøy var. Han ville nødig se en lignende sak på sitt bord igjen. Aller minst med Anne-Berit til stede.

–       Har Martin også vært hos spesialpedagogen?

–       Nei, han nekter plent. Sier at den stakkars damen er gal i hodet. Det er nok bare barns måte å uttrykke skepsis på. Du må ta det for hva det er.

Til tross for Agnes’ unnskyldning, kunne ikke Leif Tore la være å tenke at gutten hadde et poeng. Disse spesialpedagogene var ofte noen raringer.

Hva var det Vivian hadde bablet om på jobbintervjuet – kinestetisk intelligens? Riktignok var hun en gammel danserinne, men hun søkte da ikke stillingen som gymlærer heller. Men barna i småskolen likte henne godt.

Agnes grep ABC’en.

–       Hjemme spurte jeg Martin om han kunne lese for meg, men det ville han ikke. Han slo seg helt vrang. Til slutt fikk jeg forklart at jeg bare ville høre om han kunne bokstavene, og det gikk fint. Mange av ordene også. Men hele setninger tok svært lang tid å komme seg gjennom.

–       Og du har ikke merket noe før?

–       Nei, jeg er vel ingen lærer. Gutten kommer hjem, og når jeg spør om han har gjort leksene så svarer han ja. Jeg kikker i arbeidsbøkene og ser at han har fylt inn svarene. Men lesingen har jeg bare tatt for gitt at han måtte kunne for å klare resten.

Det banket på døren, og øredobbene til Anne-Berit kom til syne.

–       Du ville snakke med meg?

–       Ja. Kom inn, kom inn. Fru Viken her er litt bekymret for leseferdighetene til Martin.

–       Å?

Anne-Berit stod stiv som en pinne, og stirret de to andre menneskene i øynene etter tur.

–       Ja, hun ba ham lese fra denne ABC’en her, og det er tydelig at lesehastigheten ikke er helt på nivå med alderen.

–       Og hva begrunner dere det med?

Leif Tore skjønte at situasjonen var i ferd med å ta en uheldig vending. Det var ikke riktig at Anne-Berit skulle føle at det var dem mot henne.  Han var derfor nøye med bruken av pronomen heretter.

–       Ikke annet enn at en gutt i sjuende burde tråle greit over en såpass lettlest bok. Det må vi som skole være klare på.

–       Elevene er forskjellige.

–       Ja, det er klart. Men som det sikkert står i læreplanen, det har jeg forresten ikke sjekket, men det kan vi gjøre nå. Jeg antar læreplanen er tydelig på når…

–       Jeg vet hva som står i læreplanen, Leif Tore.

Anne-Berit pleide ikke å snakke til ham på den måten.

Agnes trådte støttende til.

–       Ja, altså, ikke for å sette noens dyktighet under tvil. Jeg har ingen grunn til å tro at undervisningen er mangelfull. Men det hadde vært betryggende for meg som mor om Martin fikk testet leseevnene på en ordentlig måte.

Norsklæreren løsnet litt i fjeset. Så senket hun til og med skuldrene.

–       Jeg synes det høres ut som et konstruktivt forslag. Vi tar selvfølgelig bekymringen din på alvor. Takk for innspillet.

Damene tok hverandre i hånda, og Anne-Berit vendte deretter oppmerksomheten mot Leif Tore.

–       Hvis dere ikke har noe mer å diskutere, så vil jeg gjerne ha et ord med deg, Leif Tore.

Med et overbærende uttrykk forlot Agnes Viken kontoret. Tilbake stod rektor og lærerinnen og så avventende på hverandre.

–       Leif Tore, hva er det du driver med?

–       Hva mener du?

–       Du vet veldig godt hva jeg mener. Hva ville du oppnå med å tvinge meg hit? Damen sier jo selv at hun ikke har snøring på pedagogikk!

–       Hun har da rett til å følge opp sønnens faglige fremgang.

–       Og det løser du ved å stille meg for skolerett? Når ble det sånn at lærerne må møte på rektors kontor straks en elev ikke lever opp til læreplanens krav?

I løpet av den siste timen hadde det blitt rettet flere kritiske spørsmål mot ham enn i de tolv foregående årene til sammen. Leif Tore klamret seg til den gode flyten fra bilturen i dag morges, og håpet en fluktbil ikke var det eneste som kunne frita ham fra alle disse anklagene.

Han forsøkte å ro seg inn igjen.

–       Nå var det jo en ganske konkret sak det her dreide seg om. Moren hadde bedt sønnen om lese en enkel tekst, noe han ikke klarte. Da er det vel rimelig å spørre deg som norsklærer om dette er normalt eller ikke.

–       Jeg opplever ikke dette som rådgiving! Jeg opplever det som en gapestokk! Og hvis du er så opptatt av elevenes leseferdigheter som du sier, så vær så god, snakk med Vivian om Martin. Jeg ser ingen grunn til å være mellomledd i denne saken.

–       Jeg skjønner hvorfor du reagerer, etter alt oppstyret rundt Ruben og Harald i fjor, men…

–       Den saken er vi ferdige med.

Det harde blikket var visst kommet for å bli.

–       Men…

–       Vi er ferdige med den saken, sier jeg.

Greit nok. Leif Tore opplevde på ingen måte dagens diskusjon så dramatisk som fjorårets, men så ingen vits i å rive opp gamle sår. For å komme til en konklusjon sa han seg villig til å selv ta bekymringsmeldingen opp med Vivian. Han kunne likevel ikke unngå å spørre om en ting som hadde surret i bakhodet siden Agnes Viken lurte på det samme.

–       Sjekker vi forresten at alle elevene kan lese?

Mens han spaserte til lærerrommet lurte Leif Tore på hvor han kunne skaffe seg et nytt dørskilt. De tålte åpenbart ikke sjokket fra en allerede forbannet filolog.

Storefri var såvidt begynt. Foreløpig var personalrommet kun befolket av Reidun, vaskedamen, og Harald. Sistnevnte satt selvfølgelig på sin vante plass i sofakroken. Først ferdig med timen som vanlig. Leif Tore gikk bort til ham, og måtte bruke det første halve minuttet av deres felles tid til å bivåne slukingen av en svett gulostskive.

–       Hei, Harald.

–       Neimen, er det ikke den nye norsklæreren på bruket?

–       Har du snakket med Anne-Berit?

–       Mener du kona mi?

Det virket ikke som om Harald hadde tenkt å se ham inn i øynene i dag, så Leif Tore fortsatte å snakke til den tyggende munnen.

–       Ja, jeg skjønner hvis hun er frustrert. Jeg har kanskje opptrådt litt uheldig på hennes vegne i dag.

–       Frustrert? Uheldig? Jeg vet ikke hvordan du ville følt det om skoledirektøren, altså sjefen din, kom og dreit deg ut foran hele foreldrehaugen. Dette er mildt sagt dårlig personalpolitikk, Pettersen!

Han fikk bare legge seg flat.

–       Beklager det. Det er forresten Anne-Berit jeg skal beklage til. Men kanskje du kan svare meg på dette: Hvordan sjekker vi egentlig om elevene kan lese?

Det var det siste Leif Tore så til Harald den dagen.

Alene i sofaen følte han seg mer og mer ensom ettersom flere og flere lærere kom til matpause. De tok hver sin kopp kaffe, og skravlet ivrig om arbeid og fritid. Men ingen turte å sette seg ned ved siden av rektor. Han skulle til og oppsøke sin egen matpakke på kontoret da Vivian flakset bort til ham.

–       Leif Tore, den Martin-gutten som Ingunn ba meg snakke med, han nekter å gå ut av timen.

–       Å?

–       Slår seg helt vrang. Sier han ikke vil bli med ut.

Leif Tore orket ikke utdype saken nærmere.

–       Du vet åssen det er. Si at rektor har bestemt at han skal.

Vivian sukket.

–       Den er grei.

–       Sjekker du forresten om elevene kan lese?

Danserinnen gikk i utgangsposisjon.

–       Gjerne. Hvis noen ber meg om det.

Matpakka veide ikke opp for en lang dag på jobb. Leif Tore satt tung i kontorstolen og stirret rundt seg. Først på den store skuffen med alt rotet, deretter ut i den tomme skolegården. Der ute fikk han øye på to skikkelser som begge strevde med sitt. Den ene var Vivian, med en hissig gutt på slep. Sikkert Martin. Gutten rev og slett i armen hennes. Den gamle damen prøvde etter beste evne å forklare sine hensikter, men Martin bare ropte og skrek tilbake. Så pekte hun i Leif Tore sin retning, og sa et eller annet til Martin som han syntes å forstå. Deretter trampet de begge inn igjen.

Karlsen var også på vei ut da Leif Tore forlot bygningen for dagen. Han hadde byttet ut det store konstruksjonsutstyret med en bunke elevbesvarelser.

–       Hva er det du lærer elevene i matte for tiden, Karlsen?

–       Det varierer selvfølgelig med klassen, men i dag har vi løst ligninger i sjuende. Temaet er egentlig ikke pensum før på ungdomsskolen, men jeg prøver å plante ideene tidlig. Hvordan det?

–       Bare ren nysgjerrighet. Det med ligningene hørtes forresten fornuftig ut. Sjekker du forresten at elevene…

–       Sjekker hva da?

Karlsen så spørrende på ham. Leif Tore innså at han hadde fått svar på alt han trengte å vite i dag.

–       Glem det. Vel hjem.

Morgenen etter svingte Leif Tore atter en gang inn på parkeringsplassen. På uteplassen hadde nesten alle elevene samlet seg på benkene. De kikket ivrig opp under overbygget, og da de fikk øye på Leif Tore løp de i alle retninger mens de pekte og lo.

På kontoret lå Agnes Vikens ABC fortsatt på skrivebordet. Han slo opp på L. L for lesing. Illustrasjonen stemte ikke helt.

Livet er å læra.
Fyrst lærer me å krabba,
so lærer me å stabba,
so lærer me å gå.
So lærer me å snakka,
eta fint og takka
og alt me ikkje må.

Alt me ikkje må. Ingenting om lesing der altså.

Fra skolegården stimet elevene inn til første time, og Leif Tore bet seg merke i at benkene var flyttet. De stod lenger ut fra veggen enn vanlig, og tettere inntil hverandre.

Han ruslet ut og stilte seg foran benkene. Under taket var det en tjukk bjelke som holdt overbygget på plass. Det var den elevene hadde pekt på. Han stilte seg opp på den ene benken, og kikket opp bak den rødmalte tverrliggeren. Noen hadde skåret inn en liten tekst i treverket. Med ustø tegn risset inn ble det en aldri så liten inskripsjon. Den skyldige hadde fått de nødvendige opplysninger til å finne ut hvem som hadde bestemt at han måtte til spesialpedagogen, og konklusjonen var klar.

Leif Tore
bak det store
skrivebordet
er ei hore

Så var skoledagen i gang.

 

Reklamer