Novelle:

Bip! Tannkrem 19,90. Bip! Pizza Grandiosa 26,70. Bip! Mat 12% 25,00.

– Vil du ha en pose?

Bjørg jobber som kassadame i en dagligvarebutikk.

– Kvittering?

Det har hun gjort hele sitt yrkesaktive liv.

– Hei.

I dagens arbeidsmarked kommer kanskje ikke stillingen hennes så høyt opp på karrierestigen, men ting var annerledes før.

– Da kan du dra kortet.

Bjørg var annerledes før.

Før i tiden hadde alle varene i butikken, fra de små gjærpakkene til melposene på seks kilo, en liten, gul prislapp som de ansatte klistret på med en håndholt lappetrykker. Et brett saftkartonger med sugerør for barn kunne merkes i en fei med den riktige teknikken; armen som skytes frem og pekefingeren som i det rette øyeblikket på tilbaketuren avfyrer nok et skudd i naturalhusholdningens nakke. Rytmen i kroppen når prisen med et smell var konstatert. Ingen diskusjon

– Ha en fin dag.

Riktignok måtte kunden selv prise frukten ved hjelp av en dertil egnet vekt, men det hendte ofte at Bjørg måtte assistere gamle damer og unge menn i jakten på den rette knappen, som oftest den med en tegning av bananer på. Og tegningene på det egentlig så brukervennlige tastaturet var det Bjørg som hadde laget. Likevel satte hun pris på å bli spurt.

– Så du hvor mye denne kostet?

Idag har alle varene sin egen strekkode som leses av et lasermatriks i kassa. Frukten har hver sin PLU-kode som setter pris og vekt i sammenheng, og blant ekstrahjelpene som hentes inn om sommeren går det sport i å kunne flest mulig slike firesifrede koder utenat. Bjørg holder seg imidlertid til oppslagsverket i kassa. For Bjørg har kassa og kassa har Bjørg. Det eneste hun nå til dags egentlig trenger å huske, er å smile til kunden mens hendene arbeider for seg selv. Hun lærte også på det siste servicekurset at det er viktig å snakke med personen på den andre siden av kassaapparatet, men når alt kommer til alt har ikke lenger kunden og Bjørg så mye å snakke om – det vil si utover betalingsmåter og logistikk i liten skala.

Butikken har forandret seg mye og Bjørg var annerledes før. Men Bjørg er også den samme.

Bip!

Etter arbeidstid kvitterer Bjørg ut bæreposene sine, de med dagens middag, og går hjem til mannen sin, Bjørn. De to traff hverandre på en dansekveld da Elvis fortsatt var en såpass attraktiv mann at selv Bjørn kunne finne på å låne litt brylkrem i håret. Tidlig nok til at de begge fremdeles kunne regnes som ungdom, og sent nok til at hun syntes det var på tide med et fast forhold. Men til tross for at den utkårede kanskje var en traust fyr, manglet det ikke på andre kvinnelige beundrere, og hun var godt fornøyd med mannen. Bryllupet stod til rett tid, og straks barna ble store nok, søkte Bjørg en assistentstilling hos kjøpmannen. Kjøpmannen pensjonerte seg, og butikken ble kjøpt opp av en større kjede. Og Bjørg fulgte med.

Bjørn jobber på kommunehuset i byen, kjører bil til kontoret og er derfor som regel hjemme før henne. Han bruker å være midt i sportssidene når hun åpner døren.

Bip! Sliten.

– Hei, pleier Bjørg å si, hvordan har dagen din vært?

– Slitsom, kan Bjørn svare, vi har drevet med arealplanlegging i hele dag.

Bip! Kjøttkaker i brun saus.

– Skal jeg steke kjøttkaker til middag?

– Det høres godt ut.

Bip! Lettere til sinns.

Måltidet kommer og går, og Bjørg tar like så godt oppvasken med én gang for å bli ferdig med det. Senere på kvelden fyrer Bjørn gjerne opp pipa si og patter seg igjennom Dagsrevyen. Hun selv tar frem strikketøyet, og fortsetter på de blå sokkene til det yngste barnebarnet deres.

Bip! Stille og rolig.

– Det var god mat idag, mumler Bjørn innimellom røykskyene.

– Jeg vet det, tenker Bjørg.

Så går de til sengs med hver sin lektyre; kryssord og ukeblad. Og lyset slukkes klokka elleve.

Bip! Bjørn sover.

En morgen kommer det en liten dame med stort hår og flagrende gavanter trampende inn i butikken der Bjørg står og stabler tomater. Hun er tydelig opprørt, noe dagens sminkelegging bærer preg av.

– Hei du! Jeg vil ha pengene tilbake for disse.

Damen stikker en pose frukt opp i nesen til Bjørg, og stilt overfor nærkontakt av en slik grad klarer ikke Bjørg helt å avgjøre hva som er sprekest i fargen, frukten eller foundationen. Det kan virke som de utkonkurrerer hverandre litt – selv om sitrusfruktene kler gulfargen betraktelig bedre.

– Hva er galt med den, spør hun derfor.

– Se selv!

Bjørg tar forsiktig opp en appelsin fra posen, som nå rystes i takt med edelt metall på den fargerikes hender, og holder den opp mot lyset. Den ser helt fin ut, men damen har nok bestemt seg.

– Er den ikke heslig, griner hun. – Da jeg plukket dem fra disken her forleden dag så de store og skinnende ut, men jeg var ikke før kommet hjem og de var blitt små, ekle og grå. Og jeg som hadde gledet meg sånn til en deilig fruktsalat.

Før klagingen – hvis opphav Bjørg nå gjenkjenner som frisøren fra byen – tiltar ytterligere, legger Bjørg hele posen med appelsiner rolig tilbake i fruktdisken. De går glatt i ett med de øvrige fruktene. Dette åpenbart uventede trekket får den ekstravagante til å suge inn vel mye luft før hun sier noe mer.

– Hva er det du gjør?! Prøver du å lure råtten frukt på kundene? Og det tror du jeg skal stå her og se på? La meg snakke med sjef…

– Ser du forskjell nå?

I de to påfølgende sekundene synes damen å befinne seg i vakuum, men hun finner kjapt ut at hun har tilstrekkelig med oksygen å gå på fra forrige innpust.

– Forskjell? Selvfølgelig ser jeg forskjell! De stygge appelsinene skjemmer jo hele butikken der de ligger og…ligger og…hvor har du gjort av dem?

For å unngå en videre scene i en kundefull butikk, peker Bjørg raskt opp i taket og får således frisøren til å fokusere på ett punkt i stedet for å kaste hodet rundt i søken etter flere råtne epler. Over skiltet med teksten ”Frukt- og grøntansvarlig i denne butikken er…Bjørg” samt hennes bilde, henger en liten lysrigg og et vanneanlegg. Idet anlegget med ett gir fra seg en kort, sivende lyd, kommer det en sky av vanndråper ut og regner pent ned over fruktdisken. Bjørg vet at dette utsyret får frukten til å se betraktelig bedre ut enn på en dunkel kjøkkenbenk, og synes personlig det er et tvilsomt triks for å øke salget, men har overhodet ikke noe behov for å formidle dette sterkere enn absolutt nødvendig til damen. Som frisør burde hun da skjønne tankegangen.

– Du kan få pengene tilbake i kassa, sier hun bare, hils fra Bjørg.

Bip!

Noen timer senere, ved middagsbordet samme dag, er Bjørn iferd med å slette alle spor etter et stykke karamellpudding på asjetten sin. Renere blir ikke serviset uten å sette det ut til naboens hund. Bjørg stod tidlig opp for å gjøre klar denne desserten, vel vitende om at det ville bli en sikker suksess.

Bip! Livrett.

– Har du hørt om kanelmarinert appelsin, spør Bjørn plutselig.

– Hæ?

Bjørg blir litt satt ut av denne vinklingen, men velger å tolke det som en slags invitasjon til samtale.

– Hva er det for noe?

Bjørn drar gaffelen over leppene for siste gang, og legger den fra seg på bordet. Retter seg opp.

– Det er en dessert. Kanelmarinert appelsin, kjempeenkelt å lage. Du tar bare og skjærer en appelsin i skiver, drysser litt kanel på toppen, lar det stå og trekke inn i noen minutter, og vips! Klar til servering.

– Hvor har du lært det?

Han presser den spisse enden av gaffelen ned med tommelen før han svarer.

– På jobben.

Hun føler seg oversett, men tar seg i det. Det er viktig å kunne snakke sammen.

– Men kan ikke du lage det til oss i morgen?

Han slipper gaffelen så skaftet smeller i treimitasjonen.

– Nei, det er jo du som er flinkest til å kokkelere. Jeg bare nevner det. Takk for maten.

Bip! God og mett?

Den natten sovner imidlertid ikke Bjørg før sent. Hun ligger lenge våken og tenker, men til slutt blir endelig øyelokkene for tunge til å holde oppe. Mørket griper om henne og tvinger Bjørg inn i drømmeland. Der er det vann. Mye vann. Hun drømmer at butikken oversvømmes av det nyinstallerte vanningssystemet i fruktavdelingen, at alle kundene må vasse rundt etter varene som flyter omkring, og fuktigheten i luften får klærne og alt håret på hodet til å klistre seg klamt til kroppen. Kundene vil betale, de har det travelt, men Bjørg får ikke laseren i kassa til å lese av strekkodene. Hun snur og vender på pakningene, retter ut emballasjen, gnikker og gnir, men det nytter ikke. Køen blir lengre og lengre, folk mer og mer irriterte, haugen på rullebåndet vokser, hun er svett og varm, men finner ingen koder som virker. Hun har bare oppslagsverket, men ingen av kundene vil vel ha frukt. Hun må rydde opp i situasjonen, se kunden i øynene, forklare problemet. Hun vender blikket sakte opp og gjennom gardinene av vått hår skimter hun Bjørn. Han holder en pakke kjeks mellom hendene.

Så du hva denne kostet?

Ettermiddag.

I likhet med mange andre, husker ikke Bjørg sine egne drømmer spesielt godt i våken tilstand. Så da Bjørn overraskende nok dukker opp i butikken dagen etter, sitter hun bare med en vag fornemmelse av å ha opplevd nettopp dette før. Bjørn retter kjekt på hatten sin, legger en pose appelsiner på båndet og tar frem lommeboka.

4790. Bip! Appelsin 32,40.

– Jeg regner med at du har kanel i skapet, sier han, kan jeg få med tjue Prince mild?

– Men du røyker da pipe?

– Jeg prøver å trappe ned. Andre veien.

Hun retter ut emballasjen.

– Det var da fælt, da.

– Den koster 60 kroner.

Bip! Tobakk 59,90.

– Sånn. Er du tidlig hjemme?

– Ja, men jeg må på et møte ikveld.

– Men vi sees til middag?

– Det gjør vi. Behold resten. Hadet.

Han forsvinner ut døren. Lettere til sinns?

Dagene rusler og går, og til tross for at Bjørg ved opptil flere anledninger de neste ukene må innrømme for seg selv at kanelmarinerte appelsiner er ganske så godt, klarer hun likevel ikke å nyte disse små dessertene til fulle. Hun smiler bare når Bjørn spent lurer på hvorvidt kjøkkendebuten fortsatt faller i smak. Samtaletid.

– Har du klippet deg?

Hun innser straks at det er et dumt spørsmål.

– Ja, er du ikke fornøyd? Du har jo mast om at jeg burde stusse håret i flere uker.

Han har rett og hun vet det fordi han har klippet seg slik i over tredve år. Likevel kjennes det annerledes ut denne gangen. Nå må han i et kveldsmøte igjen.

– Jeg må stikke. Blir nok sen, kjøreturen tatt i betrakning. Du trenger ikke sitte oppe og vente. God natt.

Han tar på seg hatt og frakk, ser godt ut og lukker døren bak seg. Hun sitter ikke oppe og venter, men legger seg tidlig.

God og mett?

Det blir enda en lang natt. Drømmen fra tidligere vil ikke gi slipp, men kommer sakte sigende tilbake; butikken som oversvømmes, varene som flyter, den klamme luften. Kundene som vil betale, men Bjørg får ikke laseren i kassa til å lese av strekkodene, hun snur og vender, retter ut, gnikker og gnir. Nytteløst. Den lange køen, den store haugen. Alle vil ha brød, men hun finner ingen koder. Hun må rydde opp i situasjonen, se kunden i øynene, forklare problemet. Hun vender blikket opp og gjennom de våte hårlokkene skimter hun Bjørn. Han er nyklippet, har vannkjemmet hår. Men det han holder mellom hendene er ikke en kjekspakke, men en liten grønn eske.

Så du hva denne kostet?

Jeg tror den er gratis.

Ikke her.

Prøv igjen. Jeg prøver meg alltid igjen.

Jeg vet det.

Bip! BIPBIPBIPBIP!

06.00. En måned senere.

– Det er noe jeg må fortelle deg.

Han var klar til å gå på jobben, han var på vei ut døren med hatt og frakk, men snudde da hun spurte. Hun står i bare nattkjolen og skal ikke på jobb før etterpå.

– Jeg treffer henne igjen.

Hun har visst det lenge, men turte ikke konfrontere ham med det før nå. Kanskje visste hun feil.

– Vi har bare pratet sammen, gått tur. Ikke noe mer. Jeg ville ikke ta det noe videre på grunn av deg. Men det er ikke lenger riktig å la være. Ikke for noen av oss. Derfor sier jeg det nå.

Hun ser på ham, tenker tilbake, prøver å forstå, men klarer ikke å se mønsteret, klarer ikke lenger å lese av personen foran seg. Ingen kode, ingen laser. Bare Bjørg.

– Kanskje har vi vokst fra hverandre. De sier sånt kan skje hvis det går i den samme tralten år etter år. Kanskje trenger vi begge litt mer spenning i tilværelsen, litt farge, jeg vet ikke. Vi får snakke mer igjennom det i kveld. Beklager… Ha en fin dag.

Hun går ikke på jobb den dagen. Noe er annerledes nå. Men noe er også det samme. Vi tror det er enkelt, vi tar det for gitt. Men det er et villspor. Akkurat som den monotone lyden som dysser deg i søvn. Hun går rett tilbake til soverommet, legger seg ned på senga og kikker opp i taket.

Og det er helt, helt stille.