Jeg så i dagens avis at min gamle fransklærerinne på videregående er død. Som lærer gjorde hun helt klart inntrykk som type, og siden hun egentlig skulle gå av med pensjon samtidig som vi var russ, skrev vi et slags festskrift for henne i russeavisa. Så viste det seg plutselig at hun ikke skulle pensjoneres likevel, festskriftet ble lagt i skuffen, og jeg vet faktisk ikke hvor mange år ekstra hun jobbet før hun til slutt gav seg.

Flere ganger siden har jeg vurdert å sende henne teksten i «løs vekt», rett og slett som en hyggelig gest, for nå som jeg også  har jobbet som lærer selv, vet jeg hvor trivelige slike tilbakemeldinger kan være. Nå er det altså for sent, så derfor lar jeg festskriftet bli stående som et aldri så lite minneord over en av skoleverkets trofaste sjeler:

Kjære Anne

(…)

Siden du begynte ved skolen vår i 1968 har du undervist, gledet – og provosert – utallige elever, deriblant oss. Og utallige elever har – som du selv har sagt – undervist, gledet og provosert deg. Derfor vil vi, som noen av dine siste elever, gjerne glede deg med disse ord. Du har jo tross alt blitt mindre streng med årene.

Første gang vi møtte hverandre var vår første skoledag på videregående. Du kom syklende med to grønne bøker under armen, til din nye klasse med élèves francaises. Selv om du likte ro og orden, og vi til din evige forargelse satt sammen to og to og småskravlet, underviste du i fransk avec plaisir, og vi lærte av hverandre: Du lærte oss l’imparfait og le futur, og vi prøvde å lære deg å bruke en CD-spiller (antennen er som kjent kun til radiobruk). Du prøvde å lære oss at kyssesyke heter mononukleose (hva en legefrue vet), og vi lærte av deg at animatører var slike som NRK utdannet. Til slutt dro vi til Oslo for å bli ”Tatt av kvinnen” i teateret.

En sommer kom og gikk, og vi møtte hverandre igjen første skoledag. Denne gangen som andreklasse og klassestyrer, og felles opplevelser kom på løpende bånd: klassens time (”Har det skjedd noe hyggelig eller dumt?”), prosjektuke (”Vi har gitt alle 5”), juleavslutning (”Cheviotsfridaren”) og franskekskursjon til Nice (”Jeg hadde helt vondt i maven da jeg la meg i går. Hvordan hadde dere det hos familien?”). Og til slutt dro vi til Oslo for å gå i teateret igjen.

I 3. klasse har vi ikke sett så mye til hverandre, bortsett fra de av oss som har valgt rettslære som fag, og de som reiste med Hvite Busser til Auschwitz i høst. Du har fått en ny klasse med enfants, men vi vil tro at leppestiften mot tørre lepper, pekestokken til fransk grammatikk og vesken til alt mulig rart fortsatt er gode å ha.

En epoke er over, nye vil komme. Men la oss et øyeblikk få stoppe opp for å ta farvel. Og liker du ikke minneordet får du si i fra før du sykler hjem for siste gang.

 Vi liker jo å være ærlige mot hverandre.

 Hilsen 3D

Kjente sitater:

 ”Selv har jeg bare kommet for sent én gang: det hadde skjedd et biluhell i Storgata og jeg måtte være vitne. Selvfølgelig ringte jeg til rektor og sa i fra først.” (om å være et forbilde for oss alle)

”A-NA-LY-SE!” (om hvordan skjønne fransk grammatikk)

”Jeg er jo født i Sverige” (om hvordan innvandrerbakgrunn kan gjøre språkopplæring vanskelig)

”Det er ikke hva det ser ut som” (om likørflasken med vann)