Novelle

–       Hvordan kan jeg hjelpe deg da?

Frisøren var en eldre herre jeg ikke hadde sett før. Ikke overraskende var han velfrisert og enkelt kledd. Måteholden. Hvorfor det siste virket selvfølgelig kunne jeg ikke si. Det var en av de få eldre mannlige frisørene jeg hadde møtt.

I stedet for å svare enkelt, ”kort rundt ørene og i nakken, for så vidt også på toppen, dog ikke maskinkort siden jeg liker å kunne forme det litt”, bestemte jeg meg for å gi ham en utfordring.

–       Jeg lurer på hvorfor det er så dyrt å klippe seg her til lands.

Den gamle mannen tenkte seg om.

–       Det er fordi vi skal kunne leve av yrket vårt. Hva slags frisyre vil du ha?

Jeg ønsket å være like ettertenksom i replikken og spurte hvilken sveis han drømte om å lage.

–       Det blir som å velge en favoritt blant egne barn. Men jeg liker å forme hår etter fotografier. Har du en modell du kunne tenke deg å se ut som?

Han pekte på en haug med blader under bordet og jeg bladde opp i et tilfeldig magasin. Der fant jeg et bilde av en kjent amerikansk skuespiller.

–       Hva med dette?

–       Midt i blinken.

Frisøren brettet bladet opp foran oss, og dermed kunne alle at jeg drømte om å se ut som en filmstjerne.

–       Kunne du utdypet påstanden nærmere?

–       At frisyrene er mine barn, mener du?

–       Nei, hvordan det går an å overleve som rimelig frisør i utlandet, men ikke i Norge.

–       Ja visst. La meg fortelle historien om bygda som levde av å klippe hår.

Den gamle ba meg altså fantasere om ei hårbygd, et sted hvor jeg skulle starte salong. Selv var jeg skeptisk. Det fantes antagelig opptil flere frisører der fra før. Alle plasser med respekt for seg selv har jo en frisør eller to.

–       Nettopp. Men se på det som en utviklingsplan for nærmiljøet.

–       En økonomi drevet utelukkende på frisering?

–       Ja, altså ikke bare frisører, men også hårpleieprodukter, show og konkurranser, for ikke å snakke om trimming av hagebuskene.

Jeg ga det en sjanse. Etter å ha blitt klippet av den samme damen i flere år, fant jeg det interessant å oppleve en annen teknikk. Den eldre herren gikk rett på barberingen og store lokker falt lett i gulvet. Bare han ikke fjernet for mye.

–       Er du forresten vikar eller noe?

–       Ja, på sett og vis. Klippet hår i over førti år før jeg gikk av med pensjon, men hjelper av og til datteren min når det er travelt.

–       Førti år, ja. Det er lenge.

Frisøren lo mens han dro frem saks og kam fra bukselommen.

–       Ja, det er sjelden folk holder ut så lenge i våre dager.

Men tilbake til hårbygda. Ifølge min frisør trodde de rett og slett ikke på at det var umulig å leve av å klippe håret på folk. Standarduttrykket for fremvekst av tertiærnæring på bekostning av industri var blitt mye brukt i Norge de senere årene, ikke minst etter at smøreoljen på Akers mek. hadde blitt byttet ut med caffe latte, og frisørene hadde inntatt dyre leiligheter på Frogner.

–       Når ble det sånn egentlig?

–       Selv merket jeg skiftet da jeg drev herresalong på åttitallet. Mennene ville i utgangspunktet ha det enkelt, så da kombisalongene kom ble det vanskelig å konkurrere mot de fingernemme allroundfrisørene.

Allroundfrisør – nok et ord å legge til i lista over begrep jeg ikke trodde fantes.

–       Gikk du konk?

–       Nei, men det var neimen ikke langt unna. Det var da jeg skjønte jeg måtte tilpasse meg de nye tidene. Jeg slutta som herrefrisør, og begynte å konkurrere profesjonelt. Svære greier. Mye prestisje å hente.

–       For den som klippet raskest?

–       Hurtigklipp var bare én av grenene. Mest for publikums skyld. Nei, de gjeveste prisene var helt klart i klassen for kreativ klipping. Der fikk du se ting du ikke trodde var mulig å gjøre med folks hår.

–       Vant du da?

–       Jada, har en pen samling trofeer på hylla. Men det krever enormt med innsats å hevde seg på et sånt nivå. Du klarer ikke mange år i toppen før kroppen sier stopp. Heldigvis hadde jeg da en solid allroundteknikk å falle tilbake på.

Og betalingsviljen på frisørmarkedet var høyere enn noen gang. Den gamle hevdet det bare var å kaste et blikk på statistikken for å se hvilke verdier tertiærnæringene skapte i våre dager. Konkurransen fra utlandet var for stor til å opprettholde masseproduksjon av varer, og nisjene lå for det meste i avanserte produkter av ypperste kvalitet. Det lå imidlertid ikke for alle å utvikle moderne høyteknologi, ei heller å starte et liv som fisker eller bonde. Dermed holdt den tredje kompetansefolden seg stor og tung, enten folk så det som en trussel eller ikke. Alle var vi avhengige av å noe for å overleve. Bøndene trengte subsidier, ingeniørene trengte mat og resten tjente så fett at de hadde både tid og råd til å style håret. Dermed tjente også frisørene gode penger.

–       Du vil ha det akkurat som på bildet, sant? Eller skal jeg spare kinnskjegget?

–       Nei, klipp som på fotoet du.

Den gamle hevdet så at heller ikke jeg, der jeg satt hjemme i den fiktive bygda, hadde unngått å legge merke til at hårklipp var lukrativt. Hva om jeg tok det hele et skritt lenger og gjorde hår til et salgstriks for hele lokalsamfunnet? Ei bygd for hårpleie. Eller hårbygda. Det måtte da vekke oppmerksomhet selv inne i byen. Plutselig fikk urbanistene en grunn til å dra tilbake. Hjemplassen ville bli kul igjen. Bygda ville bli satt på kartet. Kanskje få omtale i riksmedia til og med.

–       De økonomiske kreftene bak prisene på hårklipp er egentlig ikke så vanskelige å forstå. Vi må bare se dem gjennom andres øyne.

Frisøren introduserte med ett en fisker og frisør fra Portugal. Førstnevnte krevde også mindre betaling for varene enn sine norske kolleger. Den norske fiskeindustrien var mye mer kunnskapsintensiv enn den portugisiske, siden sistnevnte ikke i like stor grad benyttet seg av kompetansen fra forskningsmiljøene. Fiskeri utenfor Portugal handlet mer om arbeidsinnsats enn kunnskapsproduksjon og tekniske hjelpemidler, og fiskeprisene på det norske markedet reflekterte dette.

–       Billig klipp, billig fisk. Klippfiskeksport til bacalao er unntaket som bekrefter regelen.

Så kom poenget med frisørene. Denne næringen var ganske lik i de to landene, bortsett fra på lønningssiden. Ingen av nasjonene budsjetterte flerfoldige millioner til sakseforskning, og samme hvor god føner du hadde, så ble ikke håret noe mer enn tørt. Grunnen til at norske frisører var – og dette sa frisøren rett ut – verdens best betalte, var i denne sammenhengen at ingen gadd å klippe håret mitt for luselønn. Da hadde de heller blitt studenter eller fiskere, og alle nordmenn måtte dermed ha klippet seg i Portugal.

Slik hang det altså i praksis sammen. Det hele var intet mer enn banal økonomisk teori, men likevel hadde jeg aldri dratt parallellen så langt som til frisøryrket før. Selv hadde jeg bare irritert meg over uforholdsmessig høye priser, som slettes ikke var uforholdsmessige etter norsk standard.

Jeg ble så begeistret for frisørens logikk at enhver form for videre jakt på fakta til forsvar for hårbygda bare kunne bli en nedtur. Noen ganger var det essensielt å handle mens entusiasmen glødet. Selvfølgelig gikk det an å leve av å klippe håret på folk i Norge! Så lenge amerikanerne fylte nordsjøolje på bilene sine ville staten være sikret inntekter i lang tid fremover, folk trengte ikke å jobbe seg i hjel på sjøen for å ha til salt i maten, og fritiden kunne de bruke på å klippe håret fremfor å skjøtte sin underbetalte bijobb. Dette tankeeksperimentet beviste nettopp det. Bygda som våknet til live igjen ved å spesialisere seg på hårstell. For en symbolikk!

–       Sånn! Ser det bra ut?

Frisøren holdt speilet bak hodet mitt. Nakken så helt fin ut. Forfra lignet jeg dessuten filmstjernen på en prikk. Jeg skulle snart til å takke ham med fem hundre kroner, men han nektet plent å ta imot.

–       Så lenge du klipper deg hos dattera mi i fremtiden er jeg fornøyd.

Den gamle levde virkelig for å klippe håret til folk.