Skal du søke jobb, gjelder det å kunne skryte litt av seg selv og det du er god på. Heldigvis lærte jeg denne kunsten allerede på barneskolen, da lærerinne Anne ba oss nevne noen ting vi var flinke til. Jeg satte i all beskjedenhet opp tre punkter: tegne, lese og leke.

Rekkefølgen var ikke tilfeldig. På den tiden gikk jeg faktisk for å være den flinkeste i klassen til å tegne. Så kom Kristian og tok over tronen, og et av mine første møter med konkurranseutsettelse var et faktum. Heldigvis fant jeg andre arenaer å hevde meg på. Da det kom frem at Ida hadde regnet mye lenger enn oss andre i matteboka si, hun hadde nemlig vært bortreist en periode, hadde jeg svært vanskelig for å akseptere å bli slått av ei jente. Jeg satte derfor igang med å regne som aldri før, mattetimene ble en svoren kamp mellom Ida og meg, og i ettertid ser jeg at det var meget sunn konkurranse for min del.

Tegning ble imidlertid lagt på hylla. Det var mye lettere å få gehør for lesing og regning i timene. Men fortsatt er det mange der ute som er mye bedre til å tegne enn å regne. Jeg kan skjønne det hvis de synes det er urettferdig at deres talent ikke blir satt pris på i samme grad. Som lærer kunne jeg sikkert vært bedre til å rose dem også. Alle har vi et eller annet vi er gode på.

Skryt av noe da vel!

PS. Jeg legger ved et par ekstra tegninger fra glansdagene. Som dere ser var tiden før jeg slo illustratøryrket fra meg preget av en del prøving og feiling. En god tegning skulle dessuten helst ha fakta og forklaringer inkludert. Statoil må gjerne skryte av dypvannsboringen sin, men nede på 4500 meter er det nok bare mitt patent på Nautilus som duger.