Gjesteblogging for Aktiv i Oslo:

Du som leser dette tror kanskje jeg har fått en ydmyk henvendelse om å skrive en patriotisk uttalelse om Oslo. Det medfører ikke riktighet. ”Nå må innflytterne ta ansvar,” var beskjeden jeg fikk, ”skriv noe fint om denna byen her og det litt fort.” Som sagt, så gjort – og det med glede.

Som innflytter har jeg i løpet av det siste året nemlig rukket å bli svært glad i Oslo. Men jeg har altså fortsatt status som innflytter. Ikke bare gjennom denne bloggen, men også i navnet til det politiske ungdomslaget jeg er med i. Hvor lenge det er til jeg får søknaden om fast opphold som ekte osloborger innfridd vites ikke, ei heller hvem som egentlig godkjenner søknaden til syvende og sist, men forhåpentlig hjelper dette blogginnlegget meg et stykke på veien.Hva innebærer det så å være innflytter i Oslo? For det første har du flyttet hit fra et annet sted i Norge. Hvis du kommer fra et annet land, er du såkalt innvandrer. Kommer du fra Sverige er du i veien. Med andre ord er innflytter ett av tre stadier før den store frelsen.

Å være innflytter er slettes ikke et skjellsord, snarer tvert imot. Jeg har etter hvert skjønt at det er en måte å ta de nyankomne under byens vinger på. Akkurat som en and leder ungene sine til og fra dammen, beskytter ekte osloborgere sine nyfødte ved å understreke at her kommer det en innflytter, best å sjekke hva han duger til, prøv først byvandring og loppemarked, men hold en viss avstand til de aller tøffeste opplevelsene i starten, han er tross alt ikke ekte osloborger ennå.

For storbyen kan være hard, ingen tvil om det. Det er ikke uten grunn at ekte osloborgere omtaler byen sin som om det var en gammel sjørøverskute. ”Denna byen her,” sier de, ”har vært gjennom litt av hvert, skal jeg si deg, men bare høyresiden/venstresiden (stryk det som ikke passer) kommer til makten alene nå, så blir det orden i sysakene.” Den såkalte høyresiden bor vest for Akerselva og mener venstresiden er pirater. Venstresiden bor i øst og mener høyresiden er snobbete besteborgere. Litt som i Pirates of the Caribbean, dog med et ukjent antall byoriginaler i rollen som Jack Sparrow.

Lille Oslo er i tillegg Norges største by, og det vet ekte osloborgere meget godt. ”Denna byen her,” sier de, ”er så stor at hvis du hadde tatt høyresiden/venstresiden (stryk det som ikke passer) og puttet dem i en egen by, så ville den fortsatt vært blant de største i landet. I tillegg ville alt blitt så mye bedre.” Størrelse gir dessuten unike utfordringer, og ekte osloborgere vet å skryte på seg vanskelige forhold, forhold du må være ekte osloborger for å kunne takle. ”Denna byen her har et så skrikende behov for nye boliger at hvis du drar på ferie kan du banne på at noen har flytta inn i leiligheten din når du kommer tilbake.”

Ekte osloborgeres kjærlighet kan med andre ord virke rå ved første øyekast, men de er sånn fordi de er glad i byen sin, og gjerne vil at flere skal føle det på samme måte. Tror de at du er en person som kan lære å like Oslo, så blir du nok snart regnet som en av dem. Hovedstaden tilhører naturligvis alle. Kanskje med unntak av svenskene.

Jeg er innflytter, og håper en dag å bli ekte osloborger. Merkelig nok er jeg i et slags mindretall. Netto nasjonal befolkningsendring i Oslo er negativ, og veksten skyldes ene og alene innvandring. Kanskje kan Oslo virke litt skremmende hvis du er vant til små forhold fra andre plasser i Norge. Det sies at på store steder er det mye å se, mens på små er det mye å høre. Oslo er både stor og liten, og tilfredsstiller alle sansene. Ikke minst om våren, som kom overraskende tidlig på en innflytter fra Trondheim.

Fra spøk og lett romantikk til større alvor: Når jeg sier at Oslo er en delt by snakker jeg ikke bare om partipolitikk. I hvert fall ikke direkte. Jeg jobber som lærer i Groruddalen, og har dermed mitt daglige virke i en del av byen som på mange måter har fått havne i bakevjen. Høy innvandring og lav sosioøkonomisk status er mer eller mindre berettigede generaliseringer av området, som selvfølgelig også har mye positivt å by på. Alle er enige om at tiltak er nødvendig for å snu utviklingen, men hvor ansvaret ligger avhenger av hvem du spør.

Jeg vil ikke bruke dette innlegget til å slå politisk mynt. Store levekårsforskjeller er en utfordring som angår oss alle. Det er her byens forhold til innflyttere kommer inn. Trolig er det på høy tid å utvide begrepet, slik at en innflytter ikke lenger bare er en person fra et annet sted i Norge, men ganske enkelt et menneske annetstedsfra. Så kunne ekte osloborgere fortsette å gjøre som de har gjort i mange år, ta innflytterne inn under sine vinger, stille krav, men med en grunnleggende kjærlighet til byen og dens innbyggere i bunn. Mange osloborgere har på et tidspunkt vært innflyttere selv, og forstår hvordan det er å være ny i byen. Nå er det en større gruppe innflyttere vi må ta oss av. “Denna byen her” er rett og slett for liten til at vi kan leve hver for oss.

Bare spør en ekte osloborger.