Et skolepolitisk eventyr

Et skolepolitisk eventyr

 

 

Innlegg i Aftenposten Aften 8. februar:

 

Det var en gang en håndfull lokalpartier som hadde for lite å krangle om i skolepolitikken. – Osloskolen skal være landets beste, sa det ene. – Europas beste, sa det andre. – Verdens beste! sa et tredje. – Det er viktig at alle elevene har det bra så de raskt lærer å lese, skrive og regne, fortsatte nummer fire.– Jeg hadde det på tunga! skjøt et av de andre inn.

 De stod oppe på Enighetens platå og kikket utover Det skolepolitiske landskapet. Solen var i ferd med å stå opp over Havet av tid, og milde PISA-vinder varmet godt etter en lang mørketid. Store blokker med fryst lærertid ville snart smelte, og få havet til å stige over sitt vante nivå. I hvert fall hvis de skulle tro de siste utkastene fra programkomiteen.

 

Det var imidlertid nok å mene noe om. I det fjerne hørte alle partiene bulderet fra Fossen ved Verdens ende, hvor elever nådeløst ble sugd ned i det evige fraværet. Partiene ristet samtidig på hodet, og foreslo bedre svømmeopplæring.

 

Hvordan i all verden skulle de stikke seg frem under høstens kommunevalg hvis de var dønn enige om alt? Partiene bestemte seg for å vandre hvileløst rundt til de fant noe de kunne markere seg på.

 

Først gikk de en tur ned i strandsonen. Det blå partiet kastet straks av seg klærne, og solte seg naken i det flotte været. – Vis hensyn da! krevde det røde partiet. – Det er ikke alle som har råd til så fin rumpe som deg! Det blå partiet lettet makelig på solbrillene. – Folk må få være som de er der de vil være. Det kan ikke vi gjøre noe med.

 

Noen av de andre partiene snakket om en liten privat del av stranda for dem som ville vise seg frem, og et større område for dem som ville møte folk i alle slags klær. Så kunne de la seg inspirere av hverandre. Dette hørtes unektelig ut som en bra idé, men nå begynte de å bli forbasket enige igjen, så da gjaldt det å komme seg videre.

 

Ute på Åpenhetens sletter vokste gresset vilt i det rike jordsmonnet av Nasjonale prøver. Antagelig ville den enkelte skole få mest ut av avlingen ved å hente statistikkunnskapene frem fra glemselen, men det kunne til gjengjeld gjøre det problematisk å få gresset til å se grønnere ut på den ønskede siden.

 

Det mørkerøde partiet syntes det ble vel hett om ørene på slettene, og rømte inn i Skyggenes dal for å synse. Flere partier var i tvil om de tålte det skarpe lyset eller ikke, men tross alt var det fint å kunne se hva alle skolene egentlig holdt på med. Antagelser hadde de brent seg verre på før.

 

Utenfor Skolelederens slott ropte de på rektor. – Kan du fortelle oss hva som kan gjøre skolen bedre? – Hva får jeg for det da? fisket rektor. – Mer frihet og opplæring, stemte partiene i kor. Da delte rektor sin hemmelighet. – Gå og snakk med lærerne. Det er de som gjør jobben. Så dukket skolelederen ned i budsjettene sine igjen.

 

I Lærerskogen så partiene lavthengende skolefrukt i overflod, men gode lærere virket det ikke som vokste på trær. Her så partiene store muligheter for differensiering. Et lite, sosialistisk parti ville plante flere trær for å bøte på lærermangelen, mens det røde samt blå partiet så vel så mye potensial i å dyrke frem de lærerne som allerede hadde begynt å spire.

 

Kampen om særegenheten hardnet til idet de passerte Tøysemyra, som lå på den spennende grensen mellom skole og samfunn. Det blå partiet var dessverre så uheldig å miste balansen, og snakket ikke om annet enn tallkarakterer i orden og oppførsel til grunnen under føttene ble tørr igjen.

 

Fremme ved foten av Prøvelsenes fjell myste partiene mot Ambisjonenes tinder. Det tok ikke lang tid før de begynte å overby hverandre. Penger og skolebygg, forsering av klassetrinn, tydelige læringsmål, det var ikke måte på hvor mange punkter de kunne markere seg på.

 

Et lite, liberalt parti tok vel hardt i og havnet helt oppe i skyene med forslag om å gjøre tilpasset opplæring praktisk mulig. De andre partiene visste godt at da kunne de like gjerne love fred i verden, og beholdt bakkekontakten.

 

Utslitte av dagens programarbeid la partiene seg ned for å sove. De drømte kanskje den natten, at om de hadde gått tilbake til Enighetens platå, så var det mye givende de kunne satset på i fellesskap. Alle hadde de mange gode forslag som de kunne dele med hverandre, og noen rare som burde strykes. Målet om å på død og liv skille seg ut førte en rekke uinteressante diskusjoner med seg, og gav ikke skolen den kontinuiteten den trengte. Det hadde imidlertid blitt en kjedelig valgkamp med så mye enighet.

 

Og snipp, snapp, snute, så var vel det skolepolitiske eventyret ute.