Innlegg i Dagens Næringsliv 19. november:

I læreplanen for Kunnskapsløftet er digital kompetanse fastsatt som én av fem grunnleggende ferdigheter. Disse skal følges opp i alle fag, men som så ofte når samtlige ansatte har ansvaret er det i praksis få som trykker det til sitt bryst. Til tross for at tekstbehandler og regneark, informasjonssøk og nettvett i dagens samfunn er like viktig som å kunne bruke kopimaskin, mangler det på kunnskap både hos elever og lærere, noe vi ser i skjevfordelte resultater på ferdighetstester og ineffektiv bruk av hjelpemidlene.

Kjernen av IT-satsingen i utdanningssektoren er på mange måter e-læringssystemer som Fronter og It´s learning, utviklet av norske selskaper som etter sigende har kapret flere store kontrakter rundt om i verden. Det gleder meg at norsk næringsliv kan hevde seg på en så sentral arena som e-læring er, men suksessen sier etter mitt syn mer om de begredelige tilstandene rundt omkring enn om løsningenes kvalitet.

Ser vi forbi vidløftige uttrykk som ”digitale klasserom” og ”ePortfolio” er det vanskelig å ta Fronter/ITL for noe mer enn relativt enkle fildelere med støtte for webmail. Slik benyttes de også av de fleste utdanningsinstitusjoner, hvilket fører til akkurat så mye rot, redundans og informasjonsstøy du kan forvente når du setter alt annet enn informasjonsteknologer på jobben det er å strukturere store mengder data. En solid søkefunksjon glimrer med sitt fravær, og det deles i svært liten grad på læringsressurser mellom ulike alderstrinn og skoler.

Selv ble jeg kjent med Fronter som elev på videregående. Der sluttet jeg i 2004 og nå, seks år etter, er det ikke lett for meg som lektor å se den store forskjellen på programversjonene. I forhold til bilindustrien tilsvarer dette å kjøre rundt i en veteranbil. I mellomtiden har sosiale medier radikalt forandret nettet, og tjenester som Facebook definerer hverdagskommunikasjonen. Hvorfor er ikke utdanningssektoren i nærheten av å se en lignende utvikling?

Selvfølgelig er det knyttet ulik motivasjon til Fronter og Facebook. Det jeg reagerer på er små muligheter for dem som vil gjøre noe med de fundamentale problemene. For entusiaster på gulvet er det tungvint å få igjennom endringsforslag fordi det ikke eksisterer reelle debattfora på feltet. Alternativer er enten å plage skolens ansvarlig på området, som har hendene fulle med administrering av brukerkontoer, eller å stille forslag i utviklingskøen til e-læringsselskapene. Det sier seg selv at større tiltak er tunge å få til i et slikt hierarki.

For å komme over kneika må tre grunnleggende holdningsendringer til. For det første må noen på toppen innse uansvarligheten i ”leketøysmetoden” når det kommer til e-læringssystemer, nemlig å gi lærerne et halvgodt e-læringsverktøy, og deretter vente i spenning og se hvordan de klarer å ta det i bruk. Slik blir mer avanserte funksjoner som tilpasset kalender og opplæringsplaner nesten aldri rørt. Skolene organiserer som regel mappestrukturen på samme måte som de har organisert undervisningen i alle år, typisk ett digitalt rom per klasse, uten å reflektere noe særlig over hvorvidt dette er det beste i lys av mulighetene et elektronisk læringssystem gir.

For det andre må det bli slutt på misoppfatningen om at digitale læringsressurser, altså pensum på nett, utelukkende er lavthengende frukter som i overflod ligger på weben og kommer fallende ned i lærerens hånd bare pedagogen løst formulerer behovet i sitt eget hode. Dette er akkurat like konstruktivt som å tro at elevene lærer best ved å stirre på biblioteksbygningen. Digitale læringsressurser, akkurat som bøker, krever tid å finne, vurdere og ta i bruk. Tid til undervisningsplanlegging er dessverre ikke noe det blir mer og mer av i skolen, snarere tvert i mot.

Jeg savner dessuten diskusjon rundt kvalitetsstandarden vi ønsker oss av digitale læringsressurser. Det finnes mange gode eksempler på digitale tekster og aktiviteter som utnytter dette mediet på en god måte, men sjelden ser jeg alle kvalitetene samlet i én og samme ressurs. Vi har ofte klare tanker om hva vi krever av trykte læremidler, men i den digitale verden er vi fortsatt på et nivå hvor vi blir så fascinert eller skremt av teknologien at vi glemmer å gå systematisk til verks.

Tar utdanningssektoren og e-læringsselskapene utfordringene på alvor? Eller må vi vente på Google?