– Det henger ikke på greip, sier Ola.

Han skuler mot horisonten, men det er ikke trafikkbildet som trekker av diskusjonen der vi kjører mot kroa. Det er underlaget. Veien. Dekket.

– Her bor vi i verdens rikeste land, i hvert fall når vi ser bort fra en og annen velfødd sjeik nedi Østen, og så har vi ikke engang råd til skikkelige veier. Se her!

Ola styrer bilen med overlegg oppi et hull i veien. En dødisgrop på asfalttundraen som sender forakslingen et nummer nærmere bilopphuggeriet, og oss, hvis en tenker langsiktig, og det skal en jo helst gjøre, uførepensjon som følge av ryggplager. Ola nevner det hver gang. Forteller at han har søksmålet liggende klart. Mangler bare adressaten; staten eller ett, muligens flere, av selskapene som etter privatiseringsbølgen rundt årtusenskiftet fikk så spennende og internasjonale navn at det sånn umiddelbart kan være vanskelig å skjønne hva de driver med til daglig. Men Ola vet. Det er typisk Ola å vite. Sola står lavt over åsen og lysstrålene farges røde av svevestøvet. Den hittil så kalde og klare januarettermiddagen svis bort med piggdekk. Det er middagstid.

Jeg påpeker, med det erfaringsgrunnlaget jeg har som både sjåfør og fra mitt arbeide, at veibygging er en av de dyreste hobbyene du kan ha: Jeg mener bestemt å huske et prisoverslag på ti tusen kroner meteren for en standard firefelts motorvei. Vedlikehold ikke inkludert. Da er en nødt til å regne om til antall år med bompenger for å fatte størrelsen på sluttsummen. Det er imidlertid en benevning Ola forstår svært godt.

– Uhørt, utbryter han og røsker til seg håndbrekket, smeller bilen i første og døren igjen.

– Jeg betaler skatter og avgifter til den store gullmedalje – Norge er verdensmester i skatter og avgifter – og nekter å sponse flere, holdt på å si ideelle organisasjoner, for det er det staten skal være, et ikke-profittselskap. Sikker forflytning er en menneskerett i en velferdsstat!

Det baller på seg. Selvfølgelig gjør det så: Kronene ruller lett når alle bygningsarbeiderne skal ha sitt. Lastebilsjåføren som kjører grusen som gravemaskinføreren fordeler utover og dampveivalsdanseren presser flatt. Autovern skal settes opp i fire lengderetninger og veien merkes i øst og vest. For ikke å glemme asfaltleggerne, de skal dessuten ofte ha nattillegg – og hvis ikke nattillegg, så solkremstønad på skyfrie dager.

Ola er sulten nå. Han forsyner seg grovt av dagens rett. Fårikål. Graver dypt i bollen, som om han håper å fine gull på bunnen. Men alt han finner er en og annen slintre som øyensynlig er forvist dit pepper’n gror. Kålet lukter likevel godt. Og sauer er jo ålreite dyr.

– Svenskene har skjønt det, fortsetter han og slenger en teskje tyttebærsyltetøy på tallerkenen. – De sparer seg ikke til fant når infrastrukturen skal utbedres. Klasse A hele veien. Ingen direkte utkjørsler der i gården.

Han griper videre med seg et par porsjonspakker hjemmebakt flatbrød samt en pose sennep. Grov type. Ved bordet smører han den tykt over de tynne bitene og tenner en grønn mentol-sigarett. Jeg opplyser om røykeloven for restauranter og utesteder.

– Hva i svarte har helseministeren med mine livsgleder å bestille?

Nei, veiarbeideryrket må være frustrerende. Tunge tak til hverdags og enda tyngre bører på fest når nytelsesmidlene i omløp får folk til å spytte ut sine korttenkte meninger om livsverket ditt. Ølbriller så sterke at de fokuserer forbi det gode, norske håndverket som riksveien er, og tar den for bare gråstein. Grønne skoger kan du dra lenger inn på kontinentet med, snøvler de, til Autobahn og Italia. Til stradaen. Naturligvis er det fort gjort for veiarbeiderne å pense samtalen inn på Hitler og Mussolini, og konkludere med at vi skal være glade for at vi har en samferdselsminister uten større ekspansjonsplaner enn til EU-grensen. Men veiarbeiderne gjør det altså ikke. Det er ikke deres stil å kritisere hverandres veier.

– Hele folket i arbeid sier jeg, proklamerer Ola.

Og la meg slå fast én gang for alle, at når Ola først har fått startsignal om å balansere en varm potet gjennom problemjungelen, gir han seg ikke før en rett sti er ryddet fra A til B.

– Nye motorveier senker arbeidsledigheten og øker nasjonalproduktet.

Jeg spør oppriktig interessert om hvordan han skal skaffe til veie de nødvendige økonomiske ressursene.

– Oljefondet. Hva ellers? Skal bare hente noe å drikke.

Hvordan ville du følt det selv? Hvis den nøye planlagte veien din, som du har dosert helt riktig for at dekkgummien skal slites minst mulig i svingene, hevet en anelse på midten for at vannet skal renne av når det regner samt stiplet på sidene for at en høy og monoton lyd skal oppstå når bilistene er i ferd med å havne på jordet, ja, hvordan ville du følt det, hvis ditt bidrag til fellesskapet daglig ble overkjørt av et tusentalls vandaler med piggdekk?

Ola går mot melkemaskinen. Utleid av fellesmeieriet for en rimelig penge, mot at den får bære bildet av et fristende glass iskald melk av riktig merke, gjerne også med en skriftlig oppfordring til å drikke det samme glasset for dem som ikke er så gode i bildespråk. I sitt mørke hjørne lyser den vakkert opp, et Soria Moria slott for tørste landeveisfarende. Ola presser glasset mot armen som åpner låsemekanismen rundt plastrøret fra pappkartongen inni. Denne inneholder igjen en pose melk og får det hele til å minne om et dialyseapparat for samtidsnordmannen. Den hvite drikken kommer strømmende fra dypet av maskinen; først stritt som i en våryr elv, deretter avtar trykket betraktelig til tilførselen er redusert til ujevn drypping. Det går opp for Ola at glasset hans aldri vil bli fullt.

– Er det ikke typisk? Alltid er det noe tull med disse maskinene. Hei! Kan vi få påfyll her?

– Det er ikke maskinen det er noe i veien med. Reservoaret er tomt.

Jeg vet jeg ikke burde ha brutt inn. Men følelsene overmannet meg.

– Hæ? Neida, det er bare å sette inn en ny kartong.

– Denne gangen, kanskje. Men en dag vil lagrene være tomme. Og hva skal du da bygge veier for?

– Hva mener du?

– Jeg sier bare at en skal ha respekt for andre yrkesgrupper og stå for en bærekraftig utvikling. Takk for i dag.

Siste ord er sagt i denne saken. I hvert fall for min del. Jeg har sagt for mye allerede. I det jeg passerer disken ser jeg servitøren komme med en ny melkekartong. Det er det som er problemet i dag: folk er blitt for vant til påfyll.

– Sees i morra, roper Ola i det jeg forlater kroa.

Jeg skal gi deg svaret på spørsmålet mitt: du ville grått. Men bare innvendig. For veiarbeidere gråter nemlig ikke. De er store gutter. Og store gutter gråter ikke.

Jeg er veiarbeider.