Trondhjems studentersangforening (TSS) feirer i disse dager hundre år med lystig mannsang. Finsk forlovelse samt sivil ulydighet på selveste Høyesteretts bord har også skjedd i løpet av et minnerikt sekel. Hva mer er verdt å vite om jubilanten?

Først og fremst er TSS en betydningsfull institusjon i Norge når det kommer til å holde mannsangtradisjonen i hevd. Det er ingen selvfølge idag at rundt 70 menn, stort sett studenter i tyveårene, samles til ukentlig korøvelse for å terpe på alt fra klassiske verker til løsslupne drikkeviser. Mannskortradisjonen står sterkt i hele Norden, og repertoaret flyter over landegrensene. Norsk mannskormusikk er ingen ukjent eksportvare blant andre nordiske mannskor. TSS bidrar med dette til også å være en tradisjonsbærer i nordisk sammenheng. Deltakelse i koret er en dannelsesreise som går parallelt med og underbygger høyskole- og underversitetsstudier. TSS slår rett og slett et slag for den gamle, gode akademikeren som ser sitt snitt til å utvikle seg på flere områder enn det pensumets grenser legger opp til.

Internasjonalt har TSS gjort lykke i både korkonkurranser og på studentersangtreff, og sistnevnte endte for 35 år siden i en langvarig forlovelse med Akademiska Damkören Lyran i Helsinki. Musikalske meritter i internasjonal tevling gir kanskje bare en notis i lokalpressen, men i kormiljøet vekker det tydelig oppsikt hvordan et amatørkor med bred rekruttering kan hevde seg i europatoppen. For dette skylder TSS og Studentersamfundet hverandre en stor takk. Det sosiale miljøet i det røde runde huset er limet som har holdt foreningen samlet i så mange år. Det er dessuten alltid moro å møte gamle trondheimssangere som har funnet seg et nytt kor der jobben eller kjærligheten brakte dem. Flere norske kor nyter godt av sangstemmer som er blitt trent under studietiden i Trondheim.

Kulturtilbudet som studentene selv står for er dessuten viktige møtepunkter mellom studenter og byens øvrige befolkning. Ønsket er at kulturtilbudet skal skape tettere bånd mellom de to gruppene, og dette er mye av grunnen til at TSS prøver å møte publikum der de er, det være seg i gatene på 17. mai eller en konsertscene nær deg. TSS er således en fremtredende ambassadør for studentkulturen, ikke minst gjennom sine undergrupperinger Pirum og Knauskoret.

Få ordentlige hundreårshistorier er imidlertid frie for innslag av støy og spetakkel. Men at det hele skulle havne i Høyesterett var det nok få TSS’ere som trodde den skjebnesvangre morgenen i 1924. Da TSS skulle hylle morgenstunden i kjølvannet av vårsemesterets avslutningsfest, i ettertid omtalt som både vakkert og stemningsfullt av utvalgte vitner, var det nemlig et par politikonstabler – unektelig farget i sinnet av en pågående streik på Brattøra – som oppfattet seansen som det rene revolusjonsforsøk. Koret fikk sågar ett minutt å fjerne seg på, og med politinerver i høyspenn var det kanskje ikke direkte taktisk av et ansett kormedlem å rekke konstablene et lommeur ”slik at den fastsatte tidsfrist kan kontrolleres”. I det påfølgende tumultene hjalp det enda mindre å inneha en høy stilling i staten: Onkel politi slo løs med køller på det de fant av antatt revolusjonære, og ga seg ikke før en stakkars student falt svimeslått om.

Den skadede blir fraktet av et opprørt sangerfølge til Hornemannsgården, den gamle politistasjon, hvor samtlige kormedlemmer blir notert etter eget ønske. Vakthavende er imidlertid ikke mer imponert av protestene enn at han setter den indisponerte i fyllearresten, og på mange måter er det herfra og ut sirkuset virkelig tar til. TSS ved formann og dirigent blir stevnet for forvoldelse av gateuorden, men erkjenner ingen straffeskyld. Ingen av de nevne lederskikkelser var visstnok i sine offisielle roller under opptøyene. Emosjonelle innlegg om maktmisbruk og klassekamp fyller avisene, og spriket mellom politiets og sangforeningens forklaringer blir større for hvert punktum som settes. Meningsmotstandere av politimesteren vil bruke saken som spiker i kista for sistnevntes karriere, men på grunn av den nært forestående turneen til København og tilbake via Sverige hadde ikke TSS anledning til å stille i retten.

En potensielt kjedsommelig lang affære blir redusert til den artige historien den er når forlik blir inngått: Førstetenoren som hadde ”svingt med armene i takt med sangen” påberoper seg ansvaret, og godtar en beskjeden bot som passer fint inn i turnéregnskapet. Politiet trekker tilbake anklagen mot formann og dirigent, for så å bøtelegge den uheldige studenten som havnet bak lås og slå for beruselse. Denne mulkten havner av prinsipp og forbannelse på Høyesteretts bord, for så å bli opphevet etter korets tilbakekomst fra Danmark og Sverige.

En skulle kanskje tro at med en slik erfaring på nakken ville det være naturlig å legge initiativet med morgenkonsert på broen dødt. Men i kjent og frimodig sangerstil blir et nytt forsøk gjort i 1937. Dette året går politiet imidlertid rett til utskrift av forelegg, og en stram foreningsøkonomi kan dermed ikke forsvare tradisjonen lenger.

Siden den gang har forholdet til politidirektoratet heldigvis vært godt. Så sent som 17. mai i år markerte TSS på humoristisk vis det såkalte ”Slaget på Elgeseter bro” ved å synge ”Lovsang til politiet” i skranken på det nye politihuset på Brattøra. Men etter reformeringen av ordensmakten de siste årene er det nå en sjeldenhet å finne en representant i luken. Siste kapittel i TSS’ krigshistorie ser dermed ut til å være skrevet.

Hvor går så TSS sin vei videre? Utfordringen blir som alltid å finne konsertsteder og -konsepter som lar mannskormusikken komme til sin rett samtidig som konsertopplevelsen føles relevant for livet vi lever i dag. TSS har etter alle solemerker fremtiden foran seg, og all den tid foreningens medlemmer rekrutteres fra dagens studenter er det liten tvil om at koret vil greie å tilpasse sine gamle tradisjoner til samtiden.

Lad oss virvle – og gratulere jubilanten!

Reklamer