Kronikk i Dusken 5. oktober av Torbjørn G Krøvel, UKEsjef 97, KLST 97-99 og undertegnede

Studentersamfundet fyller hundre år, og det er all grunn til å feire. Dette er festen ingen skal ha dårlig samvittighet for å vende tilbake til, for høyskolen gjorde oss bare til studerende, mens Samfundet fortsatt gjør oss til studenter. Likevel er det essensielt å huske at forut for festlighetene ligger et nytt sekel og venter, og hva disse skal inneholde er en nødvendig diskusjon i jubileumsåret. Ligger egentlig Samfundets fremtid dit det synes å være på vei?

Trondheimsstudentenes storstue er unik i Norge. I studiebyen Oslo er situasjonen en ganske annen. Etter at driften av BIs studenthus ble overtatt av kommersielle aktører som følge av dårlig organisering, har Det norske studentersamfund/Chateau Neuf blitt oppfordret til å gjøre det samme. Årsaken til røde tall i begges regnskap er etter sigende sammensatt, men manglende kontinuitet på ledersiden samt dårlig utnyttelse av utelivsarealene utpekes til å være kritiske svakheter. BI-studentene samarbeider nå med de profesjonelle om mange arrangementer, men er ikke lenger herrer i eget hus.

Utfordringene ovenfor er ikke ukjente ved Samfundet i Trondheim, snarere tvert imot. Ustabil kunnskapsoverføring og ubrukte lokaler er like sterke trusler her som i hovedstaden. I motsetning til Chateau Neuf har Samfundet, takket være deres eget festivalprosjekt UKA, inntil videre økonomisk ryggrad til å stå imot presset om privatisering uten krisehjelp utenfra. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at den daglige driften av Samfundet går kraftig i minus. Det går selvfølgelig an å hevde at den som tjener mye kan bruke mye, men spesielt langsiktig med tanke på regnværsdager som kan komme er det ikke.

Alle som har hatt frivillige verv ved Samfundet har lagt ned utallige timer i streben etter et bedre studentersamfunn. Spørsmålet er bare hva som er ledestjernen. Selv tenker vi at den dagen Samfundet blir et helkommersielt utested er tragedien over oss. I en tid da dannelse og utdannelse ikke nødvendigvis hører sammen, og høyere utdanning i stadig større grad blir presentert som et samfunnsøkonomisk instrument, er det viktigere enn noen gang med steder for friere utfoldelse. Den dagen det ikke lenger er skjevheter å rette opp på Samfundet er den klassiske studenten død, for dypere motivasjon til å gjøre omgivelsene til et bedre sted fikk de færreste av oss under ex phil.

Utfordringen blir å finne balansepunktet mellom studentenes egen styring og behovet for ytre kontroll. Vi mener det autonome og studentdrevne Samfundet er selve nøkkelen til suksess, for med ansvar følger erfaringsmessig indre motivasjon til å være sitt ansvar bevisst. Passivisering av studentene gir grobunn for likegyldighet, men studentene må samtidig gjøres i stand til å takle sine verv, og bør på sin side se mulighetene for lærdom i relevante innspill og støttefunksjoner. Riktignok har de en heroisk evne til å kare seg tilbake på land når de først har vært ute på dypet, men spørsmålet blir alltid til hvilken pris. Uansett hvor mye arbeid du legger ned på Samfundet er det øyensynlig umulig å stange i taket. Dette åpner for fantastiske prestasjoner, men mange må typisk ofre mye på veien, og neste generasjon frivillige må ofte lære alle triksene på nytt.

En fersk rapport om studentfrivilligheten i Trondheim anbefaler mer opplæring for å sikre studentenes kompetanse, men ble møtt med en viss skepsis. Med bakgrunn i dette er det paradoksalt nok prosjektet som nettopp skal sikre Samfundets uavhengige posisjon, nemlig UKA, som de siste ti årene har hatt størst utbytte av å knytte profesjonelle samarbeidspartnere tettere til seg. Læringskurven er fortsatt bratt og mulighetene store i UKA, men investeringen i råd og veiledning har vokst sammen med arrangementet.

Samfundet blir drevet av ulike studentgrupperinger, mens ”de voksne” i Finansstyret (FS) og administrasjonen representerer den ytre kontrollen. FS disponerer Samfundets økonomiske ressurser, og har en tendens til å hoppe fra deling av enkle visdomsord i sakers tidlige faser til revolusjonære inngrep mot slutten. Da er studentene allerede i villrede, og må gjerne pent se på at Samfundet kjøper seg ut av problemene. Siste eksempel er renoveringen av Lyche, der studentene i første omgang ble bedt om å utvikle nye konsepter for lokalet, en oppgave glade amatører har små forutsetninger for å klare alene. Nå er hele prosjektet satt ut til profesjonelle, hvilket forhåpentlig vil gi et bra produkt, men studentene har havnet helt på sidelinjen i prosessen, og lært lite annet enn at den gylne middelvei har vært vanskelig å finne.

Store oppgaver venter Samfundet: driften av et svært hus som krever kontinuerlig vedlikehold, trolig et nybygg, kommende festivaler og hard konkurranse om oppmerksomheten. Hvis FS sitt botemiddel på situasjonen er ytterliggere ansettelser i en allerede godt utvidet administrasjon, nærmer vi oss hovedstadens studenthusskjebner.

Gjøglergleden og dugnadsånden er Samfundets grunnfjell. La studentene styre og FS kontrollere.