Før jeg forlot Trondheim fikk jeg heldigvis med meg Rockheim, det mye forhåndsomtalte opplevelsessenteret for pop og rock i Trondheim. Etter flere utsettelser åpnet de endelig dørene i august, og besøket ga absolutt mersmak. Alt fra tradisjonelle utstillinger av den norske rockens spede begynnelse på femtitallet til heldigitale rom spekket med informasjon vil antagelig gjøre i hvert fall de fem første turene gjennom museet til ulike reiser.

Mens jeg trålet gangene på Brattøra slo det meg at med Rockheim har grensen for hva som kan musealiseres og ikke nok en gang blitt trukket på nytt. Det er ikke lenger bare vikingskip og malerier som fortjener å bli vist frem for ettertiden, men også nyere kulturhistorie av en (ofte ansett som) mer triviell karakter. Dermed var ikke tankespranget kort til studentkulturen. Hvorfor snakker ingen om å lage et opplevelsessenter for denne?

I disse jubileumstider, hvor både NTNU og Studentersamfundet fyller hundre år, lar vi mye nostalgi flyte fritt. Gamle minner graves frem, og gudene skal vite at det har tårnet seg opp mange av dem i løpet av et sekel. I forbindelse med UKA har Studentersamfundets Interne Teater satt opp snaue femti revyer, utallige sketsjer og viser er skrevet og flere nådde aldri scenen fordi tiden ikke tillot det. Forsterkerkomiteen har spilt inn en rekke debatter under samfundsmøter på bånd, og Fotogjengen har knipset tusenvis av bilder fra livet i det røde, runde huset. Filmer finnes også. Samlet utgjør denne dokumentasjonen et unikt kapittel i norgeshistorien, et kapittel mange industrieventyr og andre karrierer er bygget videre på. Bare den så godt som ubrutte tradisjonen med revyplakater gjennom hundre år er av kunstfaglig interesse alene.

Dagens studenter så vel som alumni uttrykker ofte stolthet over føljetongen de ble en del av da de begynte å studere i teknologihovedstaden. Nettopp derfor er det et stort paradoks at en institusjon som Samfundet «verken har kunnskap eller samvittighet til å ta vare på sitt eget arkiv» som det en gang ble sagt i studentavisa Under Dusken. Med unntak av Fotogjengen, som faktisk har som hovedoppgave å dokumentere aktiviteten på Huset for fremtiden, ligger mye arkivmateriale usortert rundt omkring, og det som er sortert er innelåst i Statsarkivet på Dora. Helhjertet innsats av engasjerte arkivarer sørger for at bevaringsarbeidet går fremover, en del film og lyd ble for eksempel digitalisert i forbindelse med UKA-09, men små ressurser gjør veien frem lang.

Muntlige fortellinger om hvordan studentlivet var i gamle dager overlever kanskje ikke hundre nye år. Vi ser allerede at studentmassen er i endring, og at det ikke lenger er en selvfølge å ta del i studentikose aktiviteter i samme grad som tidligere. Kvalitetsreformens krav om heltidsstudenten setter for mange et likhetstegn mellom studentliv og yrkesutdannelse. Spesielle tradisjoner som UKErevyhistorien, De Sorte Faars Ridderskab og livet i studentbyene før internettalderen fortjener ikke å bli glemt fordi de kan skape grobunn for nye tanker og ideer utenfor boksen. På den måten kan studietiden forbli en dannelsesreise og ikke bare et instrument for å oppfylle samfunnsøkonomiens behov. Norge blir ikke mer innovativt ved å la kreative miljøer som Samfundet og linjeforeningene bli anakronismer på en studentfabrikk.

Et opplevelsessenter for studentkulturen kan ta vare på drømmen om evig studentliv, presentere den på spennende måter og begeistre nye generasjoner. Det kan inneholde tablåer med typiske studenthybler gjennom tidene, pussige oppfinnelser fra Regi-verkstedet og et skattkammer med kart over alskens blanke daljer. Dessuten må senteret åpenbart ha en butikk hvor bøker, film og musikk produsert av studentene kan selges, og naturligvis skal det hele ligge i Trondheim – Norges studieby nummer én. Studentlivet er en stor opplevelse som flere fortjener innsikt i.

Gi oss Stud.heim!