Utgangspunktet for løsrivelsen av Vestlandet var vestlendingenes funn av olje i Nordsjøen på tampen av sekstitallet. For første gang siden Svartedauden innså styresmaktene i Bergen at ikke all last som kom med skip til byen var lur å skryte av. Derfor holdt de munn til selvstendighet fra Norge var et faktum.

Man skulle kanskje tro at resten av landet var skeptiske til en ny grensetrekking, selv uten kjennskap til skattene under havbunnen. Vestlandet ble ofte brukt som motiv i turistbrosjyrer, og særlig kraftlinjene i Hardanger var et yndet symbol på nordmannens makt over naturen. Særlig deporterte sovjetere følte seg hjemme i traktene. Likevel var det tilløp til lettelse i Oslo da Helge Jordal på vegne av bystyret i Bergen fremførte kvadet om et fritt Vestland fra Stortingets talerstol. Riktignok skjønte de færreste stortingsrepresentantene hva han egentlig sa. Da som nå humret de bare høflig når brautende diplomater begynte å vase om «hver mann for sin høne». At det nå skulle bli større spillerom på statsbudsjettet som følge av betraktelig færre broer og tunneler per innbygger innså imidlertid de fleste, og de klappet i hendene. Helge Jordal klappet og lo han også.

Den offisielle overrekkelsen av Vestlandet tilbake til vestlendingene skulle finne sted med Kongen tilstede, men han ble nektet innreise av konstitusjonelle årsaker. Eller det var i hvert fall det den vestlandske regjeringen med en ung Herman Friele i spissen sa. Sannheten var at fjellovergangen var stengt fordi Norge ikke lenger så behov for å holde den åpen vinterstid. Det fikk holde med statsbesøk om sommeren. I tillegg til deltagelse i Eurovision, selvfølgelig.

Med Bergen som det ubestridte politiske tyngdepunkt ble det lite til overs for Stavangers del. Det provisoriske parlamentet i Den Nationale Scenes lokaler hadde et litt annet syn på distriktspolitikk enn Løvebakken, og samlet all olje- og kaffeindustri i konglomeratet «Svart gull ASA» i Fyllingsdalen. Senere ble også Amanda-festivalen og det stavangerske filmmiljøet samlet der, og Fyllingsdalen ble dermed Vestlandets svar på både Hollywood og Brasil. Til og med Kristoffer Joner ble plassert i fosterfamilie innerst i Loddefjorden. Janove Ottesen måtte dessverre holde seg til sin faste logoped på Bryne.

Deretter gikk utviklingen i rykk og napp for den unge nasjonen. Politikerne dro ofte til Afrika for å lære av andre råvarebaserte økonomier og – ikke minst – kjøpe mer kaffe til komitémøtene. Vestlandets handelshøyskole (VHS) påpekte opptil flere ganger svakheter ved strukturen i det nasjonale næringslivet, men ble til slutt totalt overkjørt av Det vestlandske dampskipsselskap (DVD), som tjente gode penger på eksporten til øvrige soner. Tegn på den store krisen kom nå og da i form av fall i råvareprisene, men som Herman Friele pleide å si da vestlendingene manglet penger til mat: «Kan de ikke bare spise suppe?».

Og det kunne de jo.

Med det voldsomme fokuset på Bergen som nasjonens sentrum havnet selvfølgelig en del småsteder bakpå i utviklingen. Verst gikk det ut over Bømlo og Høyheimsvik. Nå tror du kanskje at de ikke engang har Internett i Høyheimsvik. Det har de, men kun på tirsdager mellom klokken 10 og 12. På Bømlo håper ledelsen i statskanalen TV 2 å kunne starte prøvesendinger i farge til høsten. Med andre ord ser de verden fortsatt i svart-hvitt, men med Jesus som livets lys kan du som kjent fremkalle de mest fantastiske gråtoner i hverdagen. På Bømlo er det i hvert fall ingen som klager. De spør bare pent. Eller ber, som det heter.

Men hva med Sogn, spør du. Hva med Fjordane? Førde, Volda og sundene til Kristian og Åle? De spiller i praksis små roller i denne fortellingen – ikke ulikt alle andre. John Arne Riise ble solgt til Monaco uansett, og reddet med det eksportåret 1998.

På utsiden står fortsatt Norge med rak rygg. Utestengelsen fra oljeeventyret ble av aviskommentatorene i mange år referert til som «kjip», men med nye håp i Lofoten og Vesterålen er mulighetene for å spe på den kunnskapsbaserte økonomien gode. Denne var et resultat av at alle plutselig begynte å klippe håret på hverandre, og dermed vokste behovet for mer avanserte hårprodukter frem. Til slutt skjønte flere og flere at det går an å være glup utenfor tertiærnæringen også, og med nasjonal selvtillit fra Grand-Prix seier i 85, 95 og 09 samt OL på Lillehammer tok det ikke lang tid før nye markeder åpnet seg. Rause støtteordninger fra EU skal også ha noe av æren. Landbrukerne samt fiskerne i Nord-Norge var tydelige motstandere av unionen, men som aviskommentarene påpekte: «Hallo! Hvor mange er dere egentlig til sammen?»

I august 2010 offentliggjør Statistisk sentralbyrå tall som viser at det meste av verdiskapingen i Norge skjer i Oslo. For Vestlandets del toppes listen av Bergen. Resultatene bekrefter bare det alle vet eller er pent nødt til å finne seg i, men slås likevel stort opp i media for å hisse opp nordlendingene.

1. januar 2011 er det selvstendige Nordlandet et faktum.