Tredje steg: maling og tekstur.

Tredje steg: maling og tekstur.

Høsten 2006 flyttet jeg og noen studiekamerater ved NTNU inn i kollektiv, og ikke et hvilket som helst kollektiv heller: bopelen var et nedlagt ekspedisjonshus langs Dovrebanen, hvor en enslig skinne fungerte som en av bærebjelkene og husleia var sympatisk. Det beste av alt var likevel det tomme rommet i kjelleren. For noen fremstod det mørkt og kaldt som et potetlager. For meg lyste det ”hobbyrom” lang vei.

Den sommeren hadde jeg og noen andre venner på sivilingeniørstudiet vært på interrail, og vi kom mer eller mindre naturlig i prat om modelltog. Senere skulle det vise seg at langt flere bekjente på universitetet delte en lignende drøm. Vi tilhørte antagelig den generasjonen som ble født midt i paradigmeskiftet mellom modellbygging og Mario. På strekningen Firenze-Pisa ble prosjektet utredet, og noe av det første jeg gjorde tilbake i Trondheim var å annektere rommet i underetasjen. Paller og grovsponplater ble kjøpt inn, sammen med kryssfiner, stikksag og annet nødvendig verktøy. Behovet for flere skinner meldte seg fort, og vi oppsøkte hobbybutikken i Prinsensgate, som jeg første gang hadde lagt merke til som deltager på Ungdommens kulturmønstring i 2003. Märklinsystemet hadde blitt digitalt siden den gangen på Gjøvik, men de gamle skinnene kunne fortsatt brukes. Det nye passasjertoget var etter forbilde fra Deutsche Bahn, og beveget seg utvilsomt mer elegant enn godslokomotivet. Forsøk på å installere en digitaldekoder i sistnevnte gikk ikke så bra, men det syntes heldigvis ikke på utsiden.

Fjerde steg: finpuss og detaljer.

Fjerde steg: finpuss og detaljer.

Banelegemet ble tegnet opp og lagt, ikke uten knoting, men med klare premisser. Tunneler måtte vi ha, det var klart. For ikke å snakke om broer over vann så vel som kryssende skinnegang, sidespor, stasjoner, fjell og daler, åpne sletter og urbant miljø. Fjellet skulle se ut som på Tysnes, der en av studievennene mine kommer fra, og ellers hentet vi inspirasjon fra fjern og nær for å få plass til alle landskapsscenene. Hver søndag møttes vi for å snekre, legge hønsenetting og gips, male, lime på gressmatter og annen flatestruktur. Flere hus ble satt sammen – med lim som du fortsatt ble litt ør i hodet av. Sannelig var vi i gang!

Farfar gikk bort i november 2007, på fredelig vis. Jeg hadde tenkt å vise ham bilder av banen, men det ble vel en av de tingene jeg aldri gjorde. Han fikk imidlertid høre at godstogsettet endelig hadde fått sin plass på et større anlegg. I begravelsen snakket jeg om verdien av inspirerende aktiviteter i barneårene, og håper både far og onkel kjente seg litt igjen. Det gjorde i hvert fall fars barndomsvenn, som kom bort til meg og viste tydelig interesse for banen oppe i Trondheim. Han husket godt onkels modelljernbane, og hadde drevet en del med modellbygging selv.

Femte steg: testkjøring.

Femte steg: testkjøring.

Den påfølgende våren dro vi på klasseekskursjon til Japan. Innimellom tusen inntrykk på vei ned en av Tokyos travle handlegater fikk jeg plutselig en fornemmelse av å ha sett noe jeg burde bitt meg mer merke i. En nytt øyekast mot den andre siden av gaten bekreftet observasjonen: en hobbybutikk! Turen til tredje etasje med heis ga meg alt jeg manglet til en billig penge: strø til gressflekker og grusveier, kunstig vann, trær, busker, stasjoner og små mennesker av plast til å befolke landskapet.

Kronen på verket ble lagt sommeren 2008 og kom også fra Japan: et blomstrende kirsebærtre i miniatyr. I tillegg til noen biler og bygninger som tilhørte onkel. Men de vet han ennå ikke at jeg har tatt.

”Jeg trodde det bare var gærninger som drev med sånt,” uttalte en bekjent av meg da jeg viste ham modelljernbanen under bygging. Og kanskje må du være litt rar for å virkelig kunne gå inn for å fullføre en del prosjekter. For meg handlet dette om å følge en drøm for å sjekke om den lot seg realisere. Hvis livet kan sammenlignes med et prosjektarbeid gjelder det nemlig å fullføre de delene som er viktige for deg, slik at du med jevne mellomrom kan se tilbake å si: jeg klarte det. Selv om det tok meg fra Gjøvik til Japan. Dermed blir det også lettere å gi seg i kast med nye prosjekter.

Så mye rart kan hende når man bor i en tunnel.

Så mye rart kan hende når man bor i en tunnel.

Da jeg før jul skulle ta de avsluttende bildene som følger denne historien kom det frem at modelljernbanen vår hadde pådratt seg betydelige skader. Noen sa det var rystninger fra togene som passerte. Andre nevnte at det hadde gått for seg på en fest i kollektivet for en tid tilbake. Personlig skulle det ikke forundre meg om det var tremeningen min som hadde vært på ferde igjen.

Det spiller uansett mindre rolle. Jeg hadde fullført den viktige delen av jobben. Du som leser dette kan få kjøpe et Märklin digitalt startsett med intercitytog fra Deutsche Bahn til halv pris.

Men ”NSB Godstog-sett” i skala H0 – med diesellokomotiv med metallunderstell og lys, tre godsvogner, metallskinneanlegg med pens og stoppbukk samt transformator – det selger jeg aldri.

Se flere bilder her.

Ferdig!

Ferdig!