Tale på Bypremieren:

Kjære alle sammen

I Øyer kommune, der jeg kommer fra, så har vi en…rundkjøring. Altså, jeg må jo umiddelbart få beklage overfor ordføreren i Øyer, Mari Botterud, som sitter her i salen i kveld, at av alle turistattraksjonene vi har i hjemkommunen min, Hafjell alpinsenter, Lilleputthammer, Handelslaget – bare for å nevne noe, så trekker jeg frem en simpel rundkjøring. Tilgi meg, Mari, det er for å  understreke et viktig poeng.

I denne rundkjøringen, som vi altså har i Øyer, så er det nemlig skiltet til Trondheim, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gjennom oppveksten har syklet, gått eller kjørt forbi dette skiltet uten å tenke noe videre over det.

Den tiden er ubønnhørlig forbi.

Nå, hver gang jeg passerer dette skiltet på vei over til Baksida, eller Øyer vest som noen kaller det, så kan jeg ikke la være å tenke på Trondheim, NTNU, på Samfundet og alle menneskene jeg har blitt kjent med her oppe. Slik blir skiltet i rundkjøringen til en aldri så liten dagdrøm.

Det er sikkert flere enn meg som har det på samme måte, med et skilt til en plass dere har gode minner fra. De fleste av dere har vel også en almanakk hvor navnedager er merket. Noen navnedager betyr ikke så mye, mens andre får deg til å stoppe opp og tenke: Hva akkurat denne personen i dag? Nok en gang er det gode minner som får oss til å legge noe mer i et navn enn det øyet først så.

Siden det tross alt er Bypremiere, og denne forestillingen er til ære for byen, så tenkte jeg i kveld å fortelle litt om hva jeg personlig dagdrømmer om når jeg hører navnet ”Trondheim”. Det er uten tvil enkelte ting som slår deg når du som ny student setter dine ben på trøndersk jord for første gang, og noen av førsteinntrykkene viser seg ganske fort å være den hele og fulle sannheten.

For å begynne med det viktigste: Ethvert folkeslag med respekt for seg selv har selvfølgelig et åndelig overhode. En ledestjerne som gir håp i tider med motgang, og perspektiv på overdrevne oppturer. Sørafrikanerne har Desmond Tutu, Tibet har Dalai Lama og Trondheim har Åge. Og Åge er overalt. Åge er i avisen, Åge er på TV, Åge er 60 år, Åge blir imitert i den store Åge-imitatorkonkurransen og ”Kanskje kommer Åge” til UKA som det stod i notisen i Adressa da vi prøvde å fortelle dem at Gåte skal gjenforenes. Men ja, selvfølgelig kommer Åge til UKA. Noe annet ville vært gudløst.

Når vi først er inne på det åndelige og deres representanter her i Trøndelag, så er det jo et landemerke i byen som vi vanskelig kommer utenom. En byggverk som ruver mektig i bybildet der det strekker seg mot skyene. Si hva du vil om Notre Dame og La Sagrada Familia – i Trondheim har vi en katedral som ingen andre. Jeg snakker selvfølgelig om Rockheim. Riktignok tar det sin tid å få reist dette underverket av en menneskelig konstruksjon, men det gjaldt da vitterlig også Babels tårn. Noen utsettelser må vi bare regne med skal vi vanlige dødelige til slutt kunne nå opp til rockehimmelen.

Hvis jeg skal forklare et knippe av Trondheims fortreffeligheter for noen som aldri har vært her, så er det greit å kunne ty til sammenligningens kunst. Dette har jeg lært av den trønderske turistnæringen. Ta for eksempel Solsiden. Alle vet at dette er Trondheims svar på Aker Brygge. På samme måte er Tryggvason-statuen svar på Londons Trafalgar Square, Svartlamon parallellen til fristaden Christiania i København, og svaret på Brussels Manneken Pis er Pessveita. Svaret på søknad om utvidet skjenketid i helgene er forøvrig nei. Derfor skal jeg straks komme til poenget.

For er det noe ved Trondheim som imponerer meg, og som jeg er så kry av å være en del av at jeg ikke har tenkt å tulle med det i kveld, er det studentmiljøet, Studentersamfundet og UKA. Dette kunne ikke ha blomstret på samme måte noe annet sted, fordi Trondheim inspirerer studentene og studentene inspirerer Trondheim. Vi kommer til å være takknemlige for fine dager i Midt-Norges hovedstad så lenge vi lever, og vi håper dere som blir igjen når studiene er slutt også er stolte over det vi fikk til.

Så mens vi venter på Åge, på Rockheim og ny tippeligaseier, mens vi venter på at midtnorsk film og trøndersk innovasjon skal ta hele verden med storm: la oss sette av litt tid til UKErevyen 2009. Hjertelig velkommen til UKA og riktig god fornøyelse!