Alt det du legger igjen

Alt det du legger igjen

Til alle tider har mennesket vært opptatt av å sette spor. Pyramidene i Giza, Triumfbuen i Paris og Operaen i Bjørvika. Stolte monumenter over oss selv, seieren og velstanden som vi har kjempet for gjennom tilværelsen. I dag etterlater den enkelte flere avtrykk enn noen gang, og det gir oss svært dårlig samvittighet.

Det ble for et års tid siden snakket mye om en klimakrise. Forkjempere for fornybar energi satt i høysetet, og vi gjorde narr av dem som ikke tok hardt nok i med sine planer for et lavere forbruk. Så gikk Island konkurs, og børsene ble viktigere enn Irak når det gjaldt siste nytt fra fronten. Finanskrisen var et faktum.

”Hva blir konsekvensene for meg videre ?” er det store spørsmålet som med jevne mellomrom blir stilt i håp om noe mer enn kvalifisert gjetning tilbake. ”Hva med renten på studielånet, arbeidsmarkedet når mastergarden er unnagjort og hva med julehandelen i november?”. Frykten for det vi ikke vet har bredt om seg, forståelig nok. For når selv ikke sentralbanksjefen, et vaklende næringsliv eller Regjeringen har svaret, er det åpenbart ingen som sitter med den fulle kontrollen. Desperate graver vi oss selv inne i tematikken, og gjør hverandre i samme slengen en stor bjørnetjeneste.

Innimellom alle mulige effekter av finanskrisen, i skyggen av synsingen rundt kunstens kår i konjunkturens solnedgang, ligger fremdeles den første krisen og venter. Klimaet. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har tatt til orde for fortsatt fokus på grønne verdier i mylderet av av røde tall, men blir beskyldt for å være for dogmatisk i en presset økonomisk situasjon. Solheim bør absolutt ikke gå ned fra barrikadene, men heller benytte sjansen til å se kritisk på en del velmente og tilsynelatende troverdige tiltak for et bedre klima, og på den måten styrke klimadebatten. Finanskrisen kan si noe om hvordan vi skal angripe miljøutfordringene fremover – og hvordan vi ikke skal gjøre det.

Påfallende mange kommentarer til krakket påpeker nemlig at vi har oss selv å takke for å ha skapt et marked vi ikke er i stand til å styre når det først river seg løs. At verdien til et børsnotert selskap kan synke som en stein bare på grunn av et rykte som svirrer på meklerhuset, bør i seg selv gi opphav til noen refleksjoner hos oss alle. Det hadde vært betydelig lettere å skjønne om verdien hadde sunket fordi noe så konkret som en maskin på fabrikken hadde streiket. Penger på papiret er for lite håndfaste til å forstå, de svever over hodene våre helt til de flyr avsted og vi ikke lenger kan kjøpe julegaver for dem allikevel. Først da etterlyser vi menneskelig etikk og verdier på finansmarkedet.

Nettopp derfor er det så skremmende at miljøbevisstheten i større og større grad det siste året har kommet til uttrykk gjennom noe som minner mistenkelig mye om avlat og verdipapirhandel. En flyreise kan raskt forsvares overfor din egen grønne samvittighet ved kjøp av en miljøkvote. Da har du enkelt gjort opp for CO2-utslippet du påfører atmosfæren ved å ikke ta toget dit toget går. Tillatelser til uendrede eller høyere utslipp kan helt åpent handles på den internasjonale klimabørsen, der ett land bytter bort retten til å forurense enda mer enn de klarer mot harde kontanter fra en annen nasjon i retur. Arrangementer kan på sin side gjøres klimanøytrale ved å gi støtte til rensetiltak i utviklingsområder, og stiger på den måten i kurs hos både publikum og myndighetene. For vi er jo alle miljøbevisste borgere med strenge blikk på enhver tilgrising av kloden.

Grunnen til at vi lar oss slå til ro med dette er selvfølgelig at systemet er for komplisert til å fatte fullt ut. Det er endeløse miljøregnskap som skal gjøres opp, og de griper alle inn i hverandre på en eller annen måte. Du må bruke en kaffekopp av aluminium 6000 ganger før gjenbruket veier opp for energikostnadene knyttet til produksjon og oppvask, sammenlignet med en pappkopp. Et måltid på en hurtigmatrestaurant medfører så mye avfall at det kan være verdt å spørre seg om aluminiumsservise faktisk er et alternativ her. Alt det vi legger igjen skal imidlertid ubønnhørlig inn i regnskapene til slutt, og øker dermed kompleksiteten. Og et avansert system, ikke ulikt finansmarkedet, gir som vi ser flere muligheter til å slippe billig unna enn det et enkelt budskap gjør. Hva skjer hvis klimamarkedet vi er i ferd med å bygge opp en dag bryter fullstendig sammen?

Det er slettes ikke umulig å tenke seg en situasjon noen år frem i tid der en hårfin klimabalanse utelukkende er et resultat av kjøp og salg av kvoter nasjonene (eller unionene) imellom. Der verdien av eierandeler i godkjente utslipp stuper straks ny forskning slår fast at vi har mindre forurensing å gå på enn antatt. En internasjonal konflikt må vi nesten kunne regne med, basert på historien, og hva skjer da med respekten for klimabanken? Er alle innstilt på å betale tilbake lånene de tok ut for å skaffe nok energikvoter til vekst og fremgang? Eller vil kommentatorene måtte etterlyse menneskelig etikk og verdier i klimamarkedet når ingen lenger skjønner hvordan vi kunne sette oss så fast?

UKA jobber i år mot å bli et såkalt grønt arrangement. Dette er en miljøsertifisering som springer ut fra Miljøfyrtårn-familien, og fordrer at visse bransjekrav innfris av festivalen på miljøsiden. Blant annet kreves det pant på engangsglass og tilrettelegging for kollektivtransport. Vi påstår ikke at vi redder verden på denne måten, lyd- og lysshowet under en rockekonsert vil trolig aldri kunne kvalifisere som et rent miljøtiltak, men vi gjør det vi kan for å minimere belastningen på naturen. Vi kaller rett og slett en spade for en spade, og innfører ikke flergangsølglass av aluminium bare fordi det ser miljøvennlig ut.

Vi må ikke rote det til for oss selv. Klimaregnskapene er allerede for uoversiktelige til at vi kan tillate oss å mikse og trikse med kvoter og avlat. Å skyve ansvaret over på hverandre og å handle utslipp på papiret tåkelegger det store bildet, nemlig at noe drastisk må gjøres om vi skal klare å kjøle ned kloden. Klimaet er åpenbart ikke et aksjeselskap vi kan se gå konkurs – derfor nytter det heller ikke å påberope seg begrenset tapsansvar. Sporene vi setter på veien mot en usikker fremtid gir oss ikke dårlig samvittighet uten grunn. Det er ganske enkelt ikke så mye å være stolt over.

Alle må ta ansvar for det vi legger igjen.